Vurdering av gran Picea abies (L.) H.Karst.

Gran Picea abies er livskraftig (LC).

Arten har lenge vært antatt å forekomme med to underarter i Norge: (vanlig) gran subsp. abies i hele landet nord til og med Nordland (Salten), kanskje også med noen trør i Reisadalen i Tr Nordreisa og i Fi Kautokeino, og sibirgran subsp. obovata enkelte steder i Fi Karasjok og Sør-Varanger (og ellers i Nordøst-Fennoskandia).

Sibirgran har vært kjent fra noen få forekomster, kanskje noen få hundre trær (Dahl 1934, se oppsummering hos Elven et al. 2013).

De norske forekomstene er så få og små, og så utsatte for tilfeldige hendinger (for eksempel skogbrann), at rasen ble anført som truet (EN) i rødliste i 2006. Etter den tid er det utført omfattende pollenanalytiske undersøkelser (summert av Latalowa & van der Knaap 2006) og molekylære undersøkelser (se Tollefsrud 2008) av europeisk gran. Det er gode molekylære skiller mellom ekte sibirgran i Sibir (subsp. obovata) og europeisk gran (subsp. abies), men den genetiske vestgrensa for sibirgran går i Ural, ikke i Norden. Det er litt genetisk innflytelse fra sibirgran i nordiske populasjoner, trolig på grunn av vindspredt pollen (Tollefsrud et al. 2008).

Underarten sibirgran kan dermed ikke lenger godtas fra Europa (og Norge).

Plantene i Finnmark skiller seg fra de lengre sør i noen morfologiske trekk, spesielt i form på kongler og kongleskjell (se for eksempel Christensen 2000, Lid & Lid 2005), men de molekylære skillene er små og støtter ikke behandling som en underart. Grana i Øst-Finnmark oppfyller dermed ikke IUCNs kriterier for å bli vurdert separat for rødliste.