Forskning

I tiden like etter at den moderne systematiske zoologien ble innført med Carl von Linnés verk “Systema Naturae” i 1758, og man begynte å navngi dyr og planter etter ett felles system, var forskning på edderkopper (araknologi) en stort sett oversett vitenskap i Norge. De første beskrivelser av edderkopper basert på norsk materiale ble publisert av presten Hans Strøm (1726-1797), men han jobbet for det meste med insekter. I sitt første verk fra 1765 beskrev han fire edderkopparter, men tre av disse viste seg senere å allerede ha blitt beskrevet av Linné og var derfor ikke gyldige. Den fjerde arten Strøm beskrev i dette verket var det i ettertid dessverre ikke mulig å identifisere så den er heller ikke gyldig. I sitt andre verk fra 1768 beskrev han tre edderkopparter til, en av disse er fremdeles gyldig (Amaurobius fenestralis).

Nestemann som befattet seg med norske edderkopper var dansken Johan Christian Fabricius som beskrev to arter i verket “Reise nach Norwegen” (reise til Norge) i 1779, men begge disse ble synonymisert (likestilt) med arter tidligere beskrevet av svenskene Linné og Carl Clerck. Etter danskens besøk skulle det gå nesten 100 år før noe ble publisert basert på norsk materiale igjen. Flere vitenskapsfolk hadde besøkt landet i mellomtiden, men det var ikke før i 1861 at noe ble publisert da svensken Westring utga sitt verk “Araneae Suecica”. Westring hadde besøkt bl.a. områder ved Valdres, Dovrefjell og Trondheim. Noen år senere kom nok et storverk om edderkopper ut som inneholdt beskrivelser og data fra Norge, nemlig Thorells “Remarks on synonyms of European spiders” publisert i årene 1870-73. Her ble ni arter oppgitt som nye for Norge, hovedsakelig fra lokaliteter i Finnmark. Thorell beskrev senere (i 1875) en art basert på norsk materiale.

Som en ser, var det for det meste svenskene som tok seg av oppgaven å kartlegge vår edderkoppfauna i disse tidlige årene av systematisk forskning på dyregruppen. Dette betyr ikke at vi ikke hadde gode taksonomer i Norge. Saken var at de jobbet med andre grupper av dyr i denne perioden. Svenskene hadde dessuten opparbeidet seg en god tradisjon for å jobbe med edderkopper. Carl Clerck publiserte allerede i 1757 et storverk der mange vanlige og vidt utbredte edderkopper ble beskrevet. Selv om denne ble publisert året før Linnés Systema naturae, utgave av 1758, som regnes som starten på den moderne taksonomien, så har Clercks verk fått stå som gyldige navn på mange edderkopper. Det er derfor kanskje ikke så rart at mange svenske forskere etter Clerck og Linné valgte å fokusere på nettopp denne dyregruppen.

De første norske avhandlingene om norske edderkopper, siden Strøm, ble publisert i 1876 og 1877 av Camilla Colletts sønn, Robert Collett (1842-1913), som da var professor ved universitetet i Christiania. Disse to publikasjonene kan også oppfattes som de første sjekklistene (liste over kjente arter) for Norge siden de inkluderte alle kjente funn av edderkopper i Norge opp til den tiden og var basert på ganske store innsamlinger fra det meste av landet. Bortsett fra Collett selv, hadde kjente entomologer som J. H. S. Siebke (1816-1875) og flere private og offentlige personer bidratt med sine innsamlede dyr. Totalt rapporterte Collett 97 edderkopparter fra Norge. Han beskrev 5 som nye for vitenskapen (kun to er fremdeles gyldige), og hans lister dannet grunnlaget for vår kjennskap til utbredelse og forekomst for mange norske arter. Samlingen til Collett er fremdeles deponert i magasinet til Universitetet i Oslo og har blitt revidert av Kjetil Åkra. Selv om mange individer var bestemt fra juvenilt materiale (noe man bør unngå) danner denne samlingen likevel grunnlaget for det vi vet om utbredelsen til mange av våre vanlige arter i dag.

I 1887 publiserte en av datidens største edderkoppeksperter, franskmannen Eugene Simon (1848-1924), en avhandling om edderkopper fra Nord-Norge der han beskrev to ulveedderkopper som nye arter. Begge ble imidlertid senere synonymisert med tidligere beskrevne arter. Denne avhandlingen er likevel veldig viktig siden den inneholdt flere interessante observasjoner fra vår nordligste landsdel, bl.a. det første, og lenge det eneste, kjente funnet av ulveedderkoppen Pardosa lasciva.

Nestemann ut var en nordmann. Zoologen Vilhelm Storm (1835-1913) ved museet til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) i Trondheim publiserte i 1898 en artikkel om edderkopper fra Trondheims-området. Totalt rapporterte han 83 arter fra regionen, men en senere revisjon av beleggene gjennomført av Hans Tambs-Lyche viste at bare 24 av disse var korrekt bestemt. For 28 arter hadde beleggene i mellomtiden gått tapt og de resterende 31 artene ble bestemt om igjen av Tambs-Lyche.

Det var på denne tiden at en av de mest produktive norske araknologene noensinne publiserte sine første verker. Embrik Strand (1876-1948) fra Ål i Gudbrandsdalen skrev først en oppsummering av den norske araknologiske historien som han publiserte i 1896 og 1897. Deretter fulgte en rekke artikler om norske edderkopper fra ulike deler av landet, inkludert Sørlandet, Hallingdal, Nord-Norge og Vestlandet. Mye av materialet som dannet grunnlaget for disse artiklene var samlet av Strand selv, men han brukte også edderkopper samlet inn av norske insektforskere. Strand publiserte også en stor del av Robert Colletts samling som Collett selv ikke hadde gått igjennom. I flere av disse artiklene beskrev Strand nye arter, men de aller fleste av disse har senere blitt erklært ugyldige fordi de allerede var beskrevet.

Selv en Verdenskrig kan ikke stoppe dedikerte araknologer, og i 1940 publiserte Hans Tambs-Lyche en større avhandling om de norske ulveedderkoppene i slekten Pardosa. Dette arbeidet inkluderte både tegninger av genitalier (noe som slett ikke var vanlig i tidligere arbeider på norske edderkopper) og for første gang utbredelseskart. Selv om dette verket nå er utdatert med tanke på systematikk og utbredelse og noen av artene nok bør gjennomgås, er dette verket et sentralt arbeid og danner grunnlaget for vår kunnskap om forekomsten til mange av artene i denne viktige slekten.

Etter dette var det få publikasjoner på norske edderkopper. Ikke før på 1960-tallet begynte dette å ta seg opp, først av diverse utlendinger som hadde samlet edderkopper i landet. Mot slutten av tiåret kom nye araknologer til, slik som Per Waaler, estlenderen Hans Kauri (professor ved Universitetet i Bergen 1962-76) og ikke minst Erling Hauge. Flere av disse artiklene var faunistiske, dvs. de beskriver forekomst og økologi, men Erling Hauge beskrev også en ny art fra Norge, en dvergedderkopp (familie Linyphiidae) som han kalte Typhochrestus sylviae. Denne arten er foreløpig kun kjent fra Norge og er således den eneste endemiske (stedegne) norske edderkoppen.

Fra begynnelsen av 1970-tallet økte antallet artikler om norske edderkopper dramatisk. Dette skyldes to grunner, bl.a. hadde innsamlingen av edderkopper blitt effektivisert ved bruk av den nye oppfinnelsen fallfeller. I tillegg var Hauge og andre svært aktive og flinke til å publisere, inkludert Per Waaler og Finn Klausen. Deres arbeider gjorde at forekomst og utbredelse til norske edderkopper ble mye bedre kjent, og mange nye arter for landet ble oppdaget. Hovedfagsoppgaver på edderkopper ble også fullført på denne tiden. Hele landet ble dekket av disse undersøkelsene, selv om hovedtyngden av artiklene omhandlet Vest- og Sørlandet.

Utforskningen av den norske edderkoppfaunaen fortsatte i 1980-årene, hovedsakelig av Erling Hauge og kollegaer fra norske institusjoner, men enkelte utlendinger bidro også og hovedfag på edderkopper begynte nå å bli mer vanlige. Det store arbeidet lagt ned i kartleggingen kulminerte i publiseringen av den første norske sjekklisten for edderkopper siden Collett. Denne ble ført i pennen av Erling Hauge og publisert i 1989. Totalt 536 arter var da kjent fra landet.

Utover 1990-tallet ble flere faunistiske arbeider publisert med flere nye funn og fire hovedfagsoppgaver på edderkopper ble også gjort ferdig, noe som utvilsomt skyldes E. Hauges innsats. For første gang ble også edderkopper rapportert i forbindelse med kartlegging av norsk natur. Norsk institutt for naturforskning (NINA) inkluderte også edderkopper i flere av sine rapporter som bl.a. dreide seg om den spesielle faunaen langs elvebredder, verneverdige insektsmiljøer langs Oslofjorden og effekter av oppstykking av skogsområder på virvelløse dyr. Det kan også nevnes at Kjetil Åkra gjorde ferdig sin hovedfagsoppgave på edderkopper fra Askøy utenfor Bergen i 1998.

Etter årtusenskiftet har publiseringen av nye norske arter og nye faunistiske data fortsatt, både av Kjetil Åkra, Erling Hauge og andre. I 2000 ble en rapport om sjeldne og potensielt truete edderkopparter i Norge publisert av NINA, resultatet av en evaluering foretatt av Erling Hauge og Kjetil Åkra. Siden 2006 er edderkoppene inkludert i den offisielle rødlista for arter i Norge. I 2003 publiserte Kjetil Åkra og Erling Hauge en ny norsk revidert sjekkliste for Norge. Da var tilsammen 562 arter kjent fra landet.

Rundt 2010 skjedde det ekstremt mye innenfor araknologien i Norge, hovedsakelig med fremveksten av Norsk Araknologisk Nettverk og nettforumet ”Edderkoppkrokens Forum”. Det kom til mellom 10 og 20 svært aktive, selvlærte araknologer som har samlet inn og bestemt en stor mengde nytt materiale fra hele landet. Alle vanskelige og oppsiktsvekkende funn har blitt kvalitetssikret i edderkoppforumet gjennom diskusjon og kontrollbestemt av eksperter om nødvendig. Antallet nye arter som har kommet til er svært stort. Fra 564 registrerte arter i 2010, har tallet på kjente arter i Norge økt til 630 i 2019. Det dreier seg altså om ca. 70 nye arter på noen få år. Mange av disse er publisert i Norwegian Journal of Entomology (Aakra et al. 2016). Som følge av større aktivitet innen fagområdet har også kunnskapen om allerede kjente arter i Norge blitt langt bedre. Dette gjelder for eksempel en økt forståelse for arters utbredelse og habitatkrav.