Slettsnok Coronella austriaca Laurenti, 1768

Totallengde: opptil 93,5 cm, men vanligvis mellom 60 og 75 cm. Hunnene blir litt større enn hannene.

Slettsnok er en middels stor slange. Hodet er relativt lite og ikke så tydelig avsatt fra kroppen. Oversiden av hodet er dekket med ni store skjellplater. Øyet er lite med rund pupill. Irisen er oransjebrun øverst og mørkebrun nederst. Mellom øyet og munnen er det én enkelt rad med skjell. Tungen er dypt kløvet. Skjellene på kroppen er sekskantede og slette/glatte uten kjøl på midten, hvilket har gitt opphav til navnet slettsnok. Buken har én enkelt rad med brede skjell (bukskinner). Det siste skjellet før kloakken (gattplaten) er delt. Grunnfargen er vanligvis brun men kan også gå mot grått eller oransjerødt. Ryggen har to rader med rødlige, brune eller svarte flekker som er tydeligst i dyrets fremre del. Nedenfor de to radene finnes det ofte ytterligere små, mørke flekker. Ryggflekkene kan ofte smelte sammen på tvers så de danner korte tverrstriper. I svært sjeldne tilfeller kan de også smelte sammen på langs så de danner to parallelle lengdestriper. Oppå hodet finnes en stor, mørk flekk som ofte glir over i de to radene med ryggflekker. Flekken kan minne om en krone og har gitt opphav til slektsnavnet Coronella, som betyr «liten krone». På siden av hodet er det en mørk strek som starter på snuten, skjærer gjennom øyet og fortsetter ned mot nakken. Halsen og skjellraden over munnen er relativt lyse. Buken er vanligvis mørkegrå hos begge kjønn, men kan også være oransjerød hos hannen. Hannene har ofte mer oransjefarge på hodet og halsen enn hunnene. Når slettsnok er i hamskifte, blir fargen mørkere og mer ensartet og det er vanskelig å se flekkmønsteret. Hunnene blir også mørkere brune når de er gravide.

Slettsnok er utbredt over det meste av Europa, men mangler i de nordligste områdene og i de varmeste delene av Syd-Europa. I Storbritannia finnes arten bare helt syd i England. Mot øst finnes arten gjennom Midtøsten og deler av Russland til Iran. Slettsnoken er utbredt i Syd-Sverige, men later til å være utdødd i Danmark. I Finland finnes den på Åland, men ikke på fastlandet.

Slettsnok finnes lokalt i lavlandet på Østlandet, Sørlandet, samt den sydligste delen av Vestlandet nord til Stavanger. Osloregionen utgjør nordgrensen for arten (nordligst i Hole i Buskerud). Arten er mest bundet til kysten, men i Agder og Telemark går den også langt inn i landet i varme dalfører.

Slettsnok lever i åpne, solrike områder som samtidig har en viss veksling mellom åpnere og mer tilvokste arealer. Typiske leveområder er klipper og buskmark langs kysten, lyngheier og solrike tørrbakker med steinblokker, så som steinurer og veiskjæringer. Slettsnoken er svært stedstro og er langsom til å kolonisere nye områder. Den finnes derfor stort sett ikke i nylig opprettede miljøer som hogstflater og rydninger. Den dårlige koloniseringsevnen gjør arten sårbar for habitatforringelse.

Slettsnok er dagaktiv, og veksler i løpet av dagen mellom å sole seg og å søke skjul under steiner, i sprekker eller inni vegetasjonen. På varme, solrike dager vil den typisk sole seg tidlig om morgenen og igjen utpå ettermiddagen, men vil holde seg i skjul midt på dagen. På overskyete dager vil den ofte ligge mer framme. Menyen består for det meste av stålorm, mus og spissmus, samt firfisler der disse finnes. Slettsnoken kan i tillegg ta hoggorm og buorm. Unge slettsnoker spiser i Norge nesten bare unge stålormer, og antakeligvis også musunger. Slettsnoken beveger seg rundt på utkikk etter byttedyr. Den kan også klatre i trær og busker. Når den finner et bytte, hogger den tak i det med munnen og kveiler seg stramt rundt det, før den sluker byttet helt forfra. Jaktteknikken har gitt slettsnoken kallenavnet «Nordens kvelerslange». Slettsnoken er ikke giftig, og byttet dør av kvelning før eller mens det slukes.

Slettsnoken våkner vanligvis fra vinterdvalen i april. Paringstiden er lang og varer fra slutten av april til midten av juni. I tillegg kan slettsnoken pare seg om høsten før overvintring. I paringstiden kan hannene vise stor aggresjon mot andre hanner og inngå i kortvarige slåsskamper. Under selve paringen snor hannen seg rundt hunnen og vil ofte bite tak i nakken eller hodet hennes og holde henne fast i begynnelsen av akten.

Etter paringen går hun drektig i flere måneder. Slettsnoken er ovovivipar. Det innebærer at hunnen danner egg, men hun beholder eggene inne i kroppen sin til de er klare til å klekke slik at hun i praksis føder levende unger. Hun kan føde fra 3 til 17 unger i hvert kull, men antallet er vanligvis 7–8  unger. Ungene fødes vanligvis i august–september, unntaksvis allerede i juli. Hunnene føder vanligvis bare unger annethvert år, men hvis mattilgangen er god og somrene er varme, kan hun føde i påfølgende år. Det har blitt vanligere i Norge at slettsnoken føder i to eller tre år på rad før den tar seg et hvileår for å fø seg opp.

Slettsnoken går vanligvis i dvale rundt oktober. Den overvintrer i egnede hulrom eller sprekker i bakken.