Nordfirfisle Zootoca vivipara (Jacquin, 1787)

Totallengde: opptil 18 cm. Hunnen er litt større enn hannen.

Nordfirfisle er en middels stor firfisle. Kroppen er slank med lang, spiss hale. Hodet er relativt lite. Frambeina har relativt lange tær og bakbeina har svært lange tær. Øyet er nokså lite og har rund pupill. I nakken finnes en tydelig øreåpning. Begge kjønn har brunlig, mer eller mindre spraglete kropp. Grunnfargen varierer fra gråbrun via nøttebrun til rødbrun eller olivengrønn. Svært mørke eller helt svarte (melanistiske) individer forekommer også. Langs midten av ryggen løper det som regel en smal, mørk stripe. Langs hver side av ryggen løper det ofte et smalt, lyst bånd, og under dette finnes det vanligvis et bredt mørkt felt. Både ryggen og sidene har som regel tallrike mørke og lyse flekker som delvis danner langsgående bånd. Enkelte av flekkene kan ta form av «øyeflekker»: mørke flekker med lys kjerne. Hunnens buk kan være kremfarget, gul eller blålig og kan være ensfarget eller sparsomt plettet. I paringstiden er den oftest sterkt gul uten mørke flekker. Strupen er hvitlig. Hannens buk er sterkt gul eller oransje med tallrike små, svarte flekker. Strupen kan være blålig, rødlig eller helt hvit. Kjønnene kan skilles på bukens farge og forekomst av flekker, men skilles sikrest på at hannens hale er svakt oppsvulmet på undersiden nærmest bakbeina.

Nordfirfisle finnes i så å si hele Nord- og Mellom-Europa men mangler i mye av Syd-Europa. Den finnes i både Storbritannia og Irland. Mot øst fortsetter arten hele veien gjennom Russland til Japan. Arten finnes i hele Danmark, Sverige og Finland. Nordfirfisle anses som verdens mest utbredte reptil, og er også det reptilet som klarer seg lengst nord.

Nordfirfisle er funnet over hele landet men synes å være mest tallrik på Østlandet, på Sørlandet og i Trøndelag. Det foreligger bare noen få funn fra midtre del av Vestlandet og fra Nordland og Troms, men ganske mange funn fra Finnmark.

Nordfirfisle lever i mange ulike typer terreng, inkludert skog, myr, lynghei, fjellhei og ulike typer kulturlandskap. Den foretrekker områder med vekslende habitat, hvor det er rikelig med randsoner hvor åpnere og mer vegetasjonsrike arealer møtes. I slike habitater er det kort vei mellom de gode solingsplassene og de mer skyggefulle gjemmestedene og jaktområdene. Skogbryn og myrkanter er eksempler på gode leveområder for nordfirfisle, helst med noen busker og et par trestammer innen rekkevidde. Arten vil gjerne ha det middels fuktig. Arten er meget hardfør og kan finnes fra havnivå opp til godt over 1 000 meters høyde over havet.

Nordfirfisle er dagaktiv og tilbringer tiden sin vekselvis med å sole seg på steiner, trestammer og åpne flater og å jakte innimellom vegetasjon. Den trenger relativt høy kroppstemperatur for å være aktiv, og skjuler seg i kaldt og grått vær. Menyen består av mange slags småkryp, men edderkopper og bladlus utgjør de to viktigste typene byttedyr. Dersom nordfirfisla selv blir angrepet, kan den kaste halen sin (autotomi). Halen brekker da av et stykke bak kloakken, noe som gir firfisla en mulighet til å stikke av mens angriperen har oppmerksomheten rettet mot halen. Firfisla vil deretter gro en ny hale, men den nye halen blir ikke like lang som den gamle og har noe annerledes skjellkledning.

Nordfirfisla våkner fra vinterdvalen så snart snøen går. Når dette skjer avhenger av vær og lokale forhold. Lengst syd i Norge kan arten titte frem så tidlig som i februar, men vanligvis dukker den først opp i mars–april. Paringen foregår vanligvis i mai, men igjen avhenger dette av lokale forhold. Hver hunn er bare paringsvillig i noen få dager, og i løpet av disse dagene parer hun seg gjerne med flere hanner. Under paringen biter hannen seg fast i siden til hunnen. Så bøyer han kroppen sin rundt hennes, og selve paringen finner sted.

Etter paringen går hun drektig i minst et par måneder. Mens hun går drektig, soler hun seg hyppig for å få nok varme til å modne fostrene. Nordfirfisla er ovovivipar. Det innebærer at hunnen danner egg, men hun beholder eggene inne i kroppen sin til de er klare til å klekke slik at hun i praksis føder levende unger. Arten skiller seg på dette punktet fra sandfirfisla, som legger egg (ovipari). Ungene til nordfirfisla er fortsatt omgitt av en tynn hinne når de fødes, men denne sprekker umiddelbart etter fødselen. Nordfirfisla føder vanligvis mellom fem og syv unger, men antallet kan variere fra én til tolv avhengig av hunnens størrelse. Ungene fødes vanligvis i juli eller august. Fødselen skjer på et beskyttet sted på en varm solskinnsdag.

Nordfirfisla går i dvale en gang mellom september og november. Hver firfisle overvintrer på et fast sted som godt kan ligge ganske langt fra sommeroppholdsstedet. Overvintringen skjer i egnede hulrom nede i bakken. Nordfirfisle tåler noen kuldegrader og er dermed ikke helt avhengig av å komme seg ned på frostfritt dyp for å overleve vinteren.