De grågrønne, noen desimeter høye porsbuskene danner ofte tette kratt på fuktige, næringsfattige steder. Fra Selbu (Sør-Trøndelag).

Den duftende, grågrønne busken er lett å kjenne igjen, lett å finne og har en lang historie som nytteplante i Norden.

Kjennetegn

Pors er en løvfellende busk, 0,3–1 m høy (av og til opptil ca. 1,7 m) med opprette og nederst ca. 1 cm tykke stammer med grå bark. Unge kvister er rødbrune, hårete og med kjertler. Arten spres med krypende jordstengler og kan danne vide kratt.

Bladene er skruestilte, 2–4 cm lange, grågrønne, kileformete med bred, tannete topp, hårete overside og hår på nervene på undersiden. Begge bladsidene har gule kjertler.

Pors er særbu (dioik), med hunnblomster og hannblomster på separate planter. For hvert kjønn sitter ca. 20 blomster i korte, opprette rakler i bladhjørner. Hver blomst består av et trekantet, brått tilspisset, rødbrunt støtteblad og enten fruktemne med to arr eller fire korte pollenbærere. Hunnrakler dannes tidlig om våren, mens hannrakler dannes foregående høst. Som regel blomstrer hannblomster tidligere enn hunnblomster. Pors er vindpollinert. Frukten er en nøtt, 1,2 til vel 2 mm lang, med vinger som er dannet ved sammenvoksning med porøse støtteblad. Vingene gjør at frukten kan holde seg flytende; den spres med vann, trolig også med vind. Den er lysegrønn og mer eller mindre dekket av gule kjertler. Pors har en særegen duft.

Bladene har kileformet grunn og er skruestilte på hårete skudd. Bildet er tatt i august, så knoppene i bladhjørnene er nok hannaks som vil blomstre neste vår. Fra Selbu (Sør-Trøndelag).

Bladene er som regel tydelig tannete i den brede toppen. Fra Selbu (Sør-Trøndelag).

Bladknopp der alle deler har ørsmå, gule kjertler. Fra Trondheim (Sør-Trøndelag).

Hunnrakle med rødbrune støtteblad under hunnblomstene der bare de to arrene er synlige. Fra Trondheim (Sør-Trøndelag).

Kvister med hannrakler før og under blomstring. Fra Trondheim (Sør-Trøndelag).

Hannrakler i blomst. Kvistene er fint hårete. Fra Stjørdal (Nord-Trøndelag).

Porsbusk med modne frukter. Fra Hitra (Sør-Trøndelag).

Hunnrakler med modne frukter. De er brede, med to arr og spredte, gule kjertler. Fra Hitra (Sør-Trøndelag).

Kromosomtall

Pors er heksaploid (muligens 10- til 12-ploid) med grunntall x = 8 og kromosomtall 2n = 48 (80, 96). Tellinger er ikke utført på norsk materiale.

Økologi og utbredelse

Pors er en våtmarksart som danner bestander på fuktig, humusrik og vanligvis næringsfattig mark: fattigmyrer, sump og fuktmark langs bekker, i elve- og vannkanter, fukthei og overlatt og gjengroende beitemark. Den er mindre vanlig på baserik og på grovere, humusfattig mark. Arten er utbredt i store deler av landet nord til Dønna og Rana (Nordland), fra nemoral til mellomboreal sone, men er sjelden eller fraværende i store deler av innlandsområdene i Sør-Norge. Den er registrert noen få steder videre til Tranøy (Troms). Fægri (1960) mistenker at noen av de nordligste forekomstene kan skyldes at pors der er blitt plantet og dyrket. Den kan være gjenstående eller forvillet i Ibestad og Bjarkøy (Troms). Kjent høydegrense er ca. 700 moh. i Rauma (Møre og Romsdal).

Pors vokser i østlige Nord-Amerika og i store deler av Europa fra Portugal og Irland i vest til langt nord i europeisk Russland, og i østlige Asia fra Japan og nordøstligste deler av Russland og i vestlige deler av Nord-Amerika. Utbredelsen er både amfi-atlantisk og amfi-pasifisk, men delt i to underarter: subsp. gale hos oss og subsp. tomentosa på begge sider av Stillehavet.

På røttene til pors dannes små, mørke knoller som skyldes samliv med en actinomycet. Fra Trondheim (Sør-Trøndelag).

Pors er ganske vanlig på myrer rundt næringsfattige tjønner og vatn. Om våren kjennes den på mange mørke, opprette skudd med mengder av brune rakler. Fra Trondheim.

Kommentarer

De fineste røttene har små, runde nitrogenfikserende knoller laget i samliv med en actinomycet (bakterier i orden Actinomycetales).

Plantens duft indikerer at den inneholder en rekke kjemiske stoffer. Unge, friske blad er, i ulike nasjoner og kulturer, blitt brukt som medisin, insektmiddel, vaskemiddel, desinfisering, te, øl- og brennevinskrydder med mer, og til å skape godlukt i stue og uthus.

Forvekslinger

Kileformet bladform, tannet bladtopp, blomster i små, opprette rakler og gule kjertler på blad og frukt samt duften er mer enn nok til å unngå forveksling med andre arter.

Kilder

Chromosome Counts Database (CCDB). http://ccdb.tau.ac.il/search Lastet ned 4.2023

Elven R, Bjorå CS, Fremstad E, Hegre, H og Solstad H (2022). Norsk flora. 8.utg. Samlaget. 1255 s.

Fægri K (1960). Myrica gale. I K Fægri, Maps of distribution of Norwegian plants. 1. The coast plants: 93.

Hjelmstad R (2023). Medisinplanter i Norge. 7. oppl. Gyldendal, Oslo. 422 s.

Høeg OA (1976). Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973. Universitetsforlaget Oslo–Bergen–Tromsø. 751 s.

Jonsell B (2000). Myricaceae. I B Jonsell og T Karlsson T (red.), Flora Nordica. 1. Lycopodiaceae to Polygonaceae: 196.

Källman S (1997). Vilda växter som mat & medicin. ICA bokförlag, Västerås. 207 s.

Plants of the World Online. Royal Botanic Gardens Kew. http://powo.science.kew.org/ Lastet ned 2.2023

Siden siteres som:

Fremstad E. Pors Myrica gale L. https://www.artsdatabanken.no/Pages/343826. Lastet ned <dag.måned.år>