Det som skal vurderes er intensiteten av beiting som forstyrrelsesfaktor, dvs. i hvilken grad beiting av husdyr medfører tap av biomasse.

Definisjoner

beiting – forstyrrelsesprosess der husdyr fjerner biomasse ved å ete gras, urter og andre planter
beitetrykk – beitingens intensitet, det vil si det samlete omfanget av påvirkningene på marka fra beiting [forstyrrelsens omfang; først og fremst vurdert på grunnlag av tre ’dimensjoner’: grad (severity), frekvens (recurrence) og romlig utstrekning (spatial extent)]

Definisjon av verdier i måleskala:

Verdi Beskrivelse 
1 ingen beitespor - ingen spor etter beiting
2 lavt beitetrykk - spor etter beiting på prefererte arter 
3 moderat beitetrykk - omfattende spor etter beiting på prefererte arter, spor også på ikke-prefererte arter
4 nokså høyt beitetrykk - beitepreget vegetasjon, med en artssammensetning som hovedsakelig består av beitebegunstigete arter
5 høyt beitetrykk - nedbeitet vegetasjon der (nesten bare) vrakete arter står igjen; antydning til tråkkslitasje i form av vegetasjonsfrie flekker; artssammensetningen består av relativt få, vidt utbredte arter som f.eks. groblad Plantago major, tunrapp Poa annua, tungras Polygonum aviculare, blåkoll Prunella vulgaris, føllblom Scorzoneroides autumnalis og ugrasløvetann Taraxacum officinale.
6 overbeitet - vegetasjonen er fullstendig nedbeitet og nedtråkket, sterkt preget av dyregjødsling; vegetasjonsfri mark opptrer i store flekker og/eller dominerer

Utfyllende forklaring

Beiting innebærer (minst) fem ulike prosesser; selve avbeitingen, tråkk, jordkomprimering på grunn av tråkk, delvis ’sirkulering’ samt omfordeling av næringsstoffer i beitemarka ved deponering av gjødsel- og urinflekker, og beitedyras spredning av planter og dyr. Med økende beitetrykk øker intensiteten av alle disse prosessene. Til tross for mangfoldet av prosesser som beitingen medfører, er beitetrykk svært vanskelig å tallfeste på en observatøruavhengig måte. Det er mange grunner til dette, f.eks. at det er stor variasjon i blomstring og biomasseproduksjon mellom år og at dyras adferd ikke fullt ut er forutsigbar. Synlige spor etter disse prosessene, først og fremst etter avbeitingen, skal legges til grunn for å angi beitetrykk (7JB–BT).

Med ‘prefererte arter’ menes arter som favoriseres av beitedyra, på grunn av størrelse, saftighet, god smak el.l. Mange grasarter hører til blant beiteprefererte arter, f.eks. engkvein Agrostis capillaris, gulaks Anthoxanthum spp. og rapp-arter Poa spp., og dessuten mange urter, f.eks. rødkløver Trifolium pratense og mange orkidéer.

Beiting påvirker artssammensetningen sterkt. Arter kan favoriseres av beite (framfor slått og/eller brenning) av flere grunner; (i) ved at deres vekst er tilpasset avbeitingen ved at de tåler gjentatt avbeiting og/eller evne til rask regenerering (dette gjelder mange grasarter); (ii) på grunn av innhold av giftige stoffer (f,eks. soleier Ranunculus spp.); (iii) fordi de har en smak som beitedyra oppfatter som vond (f.eks. skogsvinerot Stachys sylvestris); (iv) ved å ha torner eller pigger (vegtistel Cirsium vulgare og nyperose Rosa spp.); (v) ved å ha høyt silikatinnhold i bladene (f.eks. sølvbunke Deschampsia cespitosa); (vi) ved å ha stor toleranse overfor høy nitrogentilgang; nitrogenelskende arter favoriseres av gjødsling med urin og møkk fra beitedyra (eks. stornesle Urtica dioica); og (vii) ved å favoriseres av tråkkforstyrrelse; gjelder arter med kort livslengde (ettårige arter) og andre konkurransesvake arter som f.eks. tunrapp Poa annua og paddesiv Juncus bufonius som trenger forstyrret mark for å re-etableres.

I beitepreget eng (HF∙0) er ekstremtrinnene langs beitetrykk (7JB–BT∙1,5 og 6) relativt lette å kjenne igjen, også utenfor beitesesongen, på fysiske kjennetegn ved marka. Trinn 1 gjenkjennes lett på at store mengder dødt plantemateriale dekker marka, mens trinnene 5 og 6 kjennetegnes av betydelig tråkkslitasje; på trinn 5 flekkvis mens trinn 6 omfatter mer eller mindre fullstendig nedslitt mark. De øvrige trinnene kjennetegnes ved et mer eller mindre kontinuerlig vegetasjonsdekke, gjerne en tett grasdominert matte (Bilder #2,3). For å skille disse trinnene, må egenskaper ved vegetasjonen ses i sammenheng med beitedyras adferd og preferanser.

Eksempel

Bildeserien viser variasjon i beitetrykk i sterkt endret jordbruksmark fra fire ulike steder i Norge; fra brakklagt eng (7RA-SJ∙2; 7JB-BA∙1) uten spor etter beiting (7JB–BT∙1;  Bilde #1) til overbeitet hesteinnhegning som mer eller mindre fullstending mangler markvegetasjon (7JB–BT∙6; Bilde #4).

Pløyd mark (sannsynligvis en tidligere åker T44) som kanskje i en tidsperiode, kanskje noen tiår, er brukt til grasproduksjon og/eller som innmarksbeite (oppdyrket varig eng T45). På fotograferingstidspunktet er enga i brakkleggingsfasen (7RA-SJ∙2) og uten beitespor (7JB–BT∙1) No: Brønnøy: Hatten.

gjødslet, men upløyd oppdyrket varig eng (T45) med moderat beitetrykk (7JB-BT∙3). Et tydelig tegn på aktiv bruk  (7JB-BA∙6) er forekomst av vrakete arter som stornesle Urtica dioica og revebjelle Digitalis purpurea (R: Strand).

bratt, gjødslet men upløyd innmarksbeite (SF: Aurland; Undredal) som beites av geiter (7JB-BD-GE). Geiter vraker få arter og enga er beitet så kort at beitetrykket må karakteriseres som nokså høyt (7JB-BT∙4).

Overbeitet innhegning for hest (7JB-BT∙6), nesten uten vegetasjon igjen på marka. Trær og busker har tydelige spor etter gnag (Akh: Eidsvoll: Feiring).