Marehalmbladlusløve
Wesmaelius balticus
Wesmaelius balticus er den minste og mest uanselige av artene i Wesmaelius-slekten.
Kjennetegn
Hode, forkropp og bakkropp er ensfarget gulbrune eller sandfargete. De smale forvingene er gjennomsiktige med et svakt gult skjær, og både vingemembranen og ribbene er fargeløse, uten skygger eller tegninger. Radius har normalt tre sidegrener, men man finner også individer med to eller fire. Mellom radius´ innerste gren og media finnes en tverribbe, som imidlertid kan være vanskelig å få øye på, da den er fargeløs og gjennomsiktig. Denne tverribben finnes for øvrig hos alle arter i slekten Wesmaelius, og hos andre arter er den lettere å se. Bakvingene er klare og fargeløse. Forvingelengde 6–7,5 mm.
Forvekslingsarter
W. balticus er ganske lett å kjenne igjen. Den kjennes fra de øvrige Wesmaelius-artene på sin beskjedne størrelse og de ensfargete forvingene, uten tegninger på verken ribber eller membranen. Mest kan den minne om noen av Hemerobius-artene, særlig H. micans, som også har gule forvinger uten tegninger, men som dog har mørke streker på ribbene. W. balticus skilles imidlertid fra alle Hemerobius-artene på den slektskarakteristiske tverribben mellom radius´ innerste gren og media. Ingen av Hemerobius-artene har denne.
Levevis
Artens levested er i sanddyner i områder med marehalm. Her deler den levested med bl.a. Chrysopa abbreviata. W. balticus virker meget sky, og hvis den skremmes opp, flyr den ikke vekk som de andre bladlusløvene, men lar seg falle ned i sanden og hopper inn under vegetasjonen. Arten kan fanges når den svermer i skumringen, og den kommer også til lys.
Livssyklus
Biologi og livssyklus er i stor grad ukjent, men hovedtrekkene er antakeligvis som hos øvrige bladlusløver. Det er sannsynligvis kun én generasjon i året, og flygetiden er fra mai til august. Det eneste kjente norske eksemplaret ble tatt i slutten av mai.
Utbredelse
I Norge er arten funnet kun én gang, en hunn fra Reve på Jæren 29. mai 1936 (leg. F.Jensen). W.balticus ble beskrevet fra Gotska Sandön i Sverige, hvor den først ble funnet i 1922, men altså ikke beskrevet før i 1931. I Danmark ble W. balticus påvist første gang 21. juli 1937, da den ble funnet i stort antall ved Vedersø Klit i Vestjylland (leg. P. Nielsen). I perioden 1972–1975 ble det tatt en del eksemplarer på Anholt, men ut over dette foreligger ikke flere danske funn. Arten er også kjent fra Finland, men den finnes ikke i Island. Utenfor Norden har denne arten en svært begrenset utbredelse, så langt vi vet i dag: ett funn i Polen (1992), en håndfull funn langs kysten av Tyskland, Nederland og Belgia, og en del steder langs kysten av Storbritannia.