Antilopemurerveps Ancistrocerus antilope (Panzer, 1798)

Hos hunnen er hodet svart med en gul panneflekk og en liten gul flekk bak hvert fasettøye. Munnskjoldet er svart med en svak innskjæring i framkanten og to gule flekker i øvre del. Mandiblene har en gul flekk ved basis. Antennene er svarte på oversiden og gulaktige på undersiden. Mellomkroppen hos begge kjønn er svart, med to store gule flekker på framryggens framkant. Etterryggen er blank under behåringen. Bakkroppen har gule bånd langs bakkanten på de fire første leddene hos hunnen og de seks første leddene hos hannen. Første ryggledd har ei tydelig tverrlist på midten. Andre bukledd, sett i profil, er konveks og bøyer kraftig ned mot basis av den rillebesatte tverrfuren. Kroppsbehåringen er kraftig og brunaktig.

Hos hannen er munnskjoldet og mandiblene gule. Antennene er lengre enn hos hunnen og siste ledd er tynt, påfallende kort og vendt bakover som en krok. Fargen er svart på oversiden og gul på undersiden. Beina hos hunnen er overveiende mørke, men med gule legger som har varierende mørke tegninger. Hannen har overveiende gule legger og tarser.

Lengde: hunn, 14–17 mm; hann, 11–15 mm.

Antilopemurerveps er funnet spredt i lavlandet på Østlandet. Mest i kystnære strøk, men også innover i dalene, for eksempel i Bygland i Aust-Agder og Rollag i Buskerud. Det foreligger også et isolert funn fra Fjøra i Tafjord, Møre og Romsdal (1993). I Norden har arten en sydøstlig utbredelse i Sverige og Finland. Den har forsvunnet fra Danmark. Arten har gått kraftig tilbake i hele Nord-Europa de siste 50 år. Totalutbredelsen omfatter det meste av den palearktiske region. På det amerikanske kontinent finnes egne underarter. Disse skiller seg genetisk fra europeiske individer og bør revideres med hensyn til taksonomisk status.

Antilopemurerveps er funnet i solrike skogkanter, ulike kulturlandskap og i sandområder. Den kan anlegge boplasser i mange ulike miljøer som murer, plantestengler eller insektutgnag i død ved. Reiret består av enkeltceller i rader som bygges i leire. Den benytter hovedsakelig sommerfugllarver som mat for sine egne larver (for eksempel Noctuidae og Pyralidae). Vepselarvene spinner seg en kokong på høsten og overvintrer. De voksne er på vingene fra begynnelsen av juni til slutten av august og besøker av og til blomster. Gullvepsen Chrysis longula er artens mest vanlige boparasitt.