Ribbeeitermaur
Myrmica sulcinodis
Dronning av ribbeeitermaur Myrmica sulcinodis.
Ribbeeitermaur er en stor og mørk eitermaur med svært grov og regelmessig langsgående skulptur på framkroppen. Arten finnes i hele Norge fra kyst til lavalpin sone, men er mest vanlig i høyereliggende strøk der den trives godt i halvåpen lyngskogsmark og gjerne på sandsubstrat.
Kjennetegn
Arbeider av ribbeeitermaur Myrmica sulcinodis.
Arbeider av ribbeeitermaur Myrmica sulcinodis, fra siden.
Hann av ribbeeitermaur Myrmica sulcinodis.
Ribbeeitermaur Myrmica sulcinodis er en relativt stor og mørk art som karakteriseres ved at arbeidere og dronninger har kraftig langsgående ribbestruktur uten tverrforbindelser på framkroppen og at basis av antenneskaftet er kraftig bøyd. Det er en svak men tydelig utflating i overkant av antenneskaftets basis. Kroppsfargen er rødbrun og hodet og bakkroppen er ofte brunsvarte. Hodet er knapt lengre enn bredt og pannelistene er relativt kraftig S-formet og svinger ikke tilbake rundt antennegropene i overkant. Ryggtaggene er lange og bøyer seg ofte litt oppover og innover. Petiolens overside er kraftig skulpturert med langsgående ribber uten tverrforbindelse, og sett fra siden har den en tydelig innsvingning i framre del, er utflatet på toppen og bratt nedadgående i bakre del.
Hannen er mørk i fargen og har lange antenneskaft som er kraftig bøyd ved basis. Framkroppen er kraftig skulpturert til eitermaurhann å være, og kroppsbehåringen er relativt kort med nedliggende behåring på beina.
Lengde: arbeider, 4,5–6 mm; dronning, 5,5–6,5 mm; hann, 5,5–6,5 mm.
Utbredelse
Ribbeeitermaur er utbredt i Nord-Europa med tyngdepunkt i Fennoskandia og Storbritannia. Østover er den utbredt gjennom taigabeltet i Sibir til nordlige deler og Kina og Korea. Det finnes isolerte forekomster også i Alpene, Tyrkia og Kaukasus.
I Norge finnes arten i hele landet fra kyst til over tregrensa i lavalpin sone. Den er mest vanlig i nordboreal vegetasjonssone. Arten ble først rapportert fra Norge av Siebke (1880).
Levesett
Ribbeeitermaur er en relativt vanlig art som finnes i mange ulike naturtyper, men er spesielt tallrik i litt høyereliggende, åpne skogsområder der den kan være den dominerende eitermaurarten. Den forekommer helst på tørr sandjord, men kan også finnes i myr og myrkanter. I tillegg er den funnet på sandstrender langs kysten.
Samfunnene av myreitermaur er oftest relativt små og består av noen hundre arbeidere og en dronninger (monogyn). Ribbeeitermaur lever både som rovdyr og nedbryter.
Svermingen foregår fra begynnelsen av august til slutten av september.
Bol av ribbeeitermaur Myrmica sulcinodis i grus ved vann. Moldtua, Snillfjord i Sør-Trøndelag. 24.mai 2015.
Forvekslingsarter
Ribbeeitermaur er enkel å kjenne igjen og har egentlig ingen klare forvekslingsarter. Antenneskaftet ligner mest på småeitermaur Myrmica rugulosa og sumpeitermaur M. gallienii, men disse har lysere hodefarge, samt mer uregelmessig og finere skulptur på framkroppen. Småeitermaur har dessuten mindre kroppsstørrelse og sumpeitermaur er svært begrenset utbredt i et annet habitat.
Hannene er relativt enkle å artsbestemme basert på den grove skulpturen på framkroppen kombinert med et langt antenneskaft som er kraftig bøyd ved basis.
