Fagerblåvannymfe
Coenagrion pulchellum
Fagerblåvannymfe er en meget variabel blåvannymfe som er utbredt i lavlandet i sør og langs kysten videre nordover.
- Innhold
- Størrelse
- Kjennetegn
- Forvekslingsarter
- Totalutbredelse
- Utbredelse i Norge
- Levested og økologi
- Flyvetid
Størrelse
Kroppslengde 32–36 mm, vingespenn 38–50 mm.
Kjennetegn
Hannen er svart og blå, med blå øyne og med vanligvis brutte skulderlinjer som danner to utropstegn (! !). De svarte tegningene på bakkroppen er dratt ut i langsgående linjer på sidene. Andre bakkroppsledd har en kraftig Y-formet svart tegning med bred eller smal "stett". Hunnen finnes i flere fargevarianter; oftest gulgrønn men også med innslag av blått. De svarte tegningene varierer i omfang.
Forvekslingsarter
Hannen kan skilles fra de øvrige Coenagrion-artene unntatt sørblåvannymfe C. puella på de blå øynene (NB. også innsjøvannymfe Enallagma cyathigerum har blå øyne). Arten er meget lik sørblåvannymfe. Hannens vanligvis brutte skulderlinjer og Y-formede tegning på andre bakkroppsledd er nyttige kjennetegn. Hannene skilles likevel sikrest på genitalienes utforming; hos fagerblåvannymfe er de øvre analvedhengene i berøring, mens de hos sørblåvannymfe er tydelig adskilt. Hunnen bestemmes sikrest på fasongen på halsskjoldes bakkant.
Totalutbredelse
Arten er utbredt i hele Mellom-Europa og østover inn i Russland. Den finnes i store deler av England men mangler i flere land ved Middelhavet. Arten finnes sørøst i Sverige og sørvest i Finland opp til Bottenviken.
Utbredelse i Norge
Arten er utbredt i lavlandet på Sør- og Østlandet. Den finnes videre langs kysten fra Telemark via Agder-fylkene nordvestover til sørlige Nordland.
Levested og økologi
Arten kan opptre ved de fleste typer vegetasjonsrike dammer, tjern, vann og innsjøer. Nymfen blir 20–25 mm. Den lever og overvintrer i vegetasjonsbeltet. Utviklingen er 1–2 årig. Larver av døgnfluer (Cloeon spp.) antas å være viktig næring.
Flyvetid
Juni til august, med tyngdepunkt i juli.