Svabergringvinge Hipparchia hermione (Linnaeus, 1764)

45-54 mm.

Vingeoversiden er brunsvart med et grønnlig metallisk skjær. Begge vingepar har et lyst bånd i ytre del. Dette er tydeligst hos hunnen, som også er større enn hannen. Det er én stor øyeflekk nær framvingens vingespiss og null til to lenger nede i det lyse båndet. På framvingens underside er det lyse båndet gult. På bakvingens underside er båndet hvitt.

Sør- og Mellom-Europa til Tyrkia, Kaukasus og Iran. Atlasfjellene i Nord-Afrika.

Lokalt alminnelig i indre Agder og Telemark. Bare ved Kragerø går den ut til kysten. Den norske forekomsten er helt isolert fra den mellomeuropeiske, og har status som egen underart, Hipparchia alcyone ssp. norvegica Strand, 1903.

Klekningsforsøk har ikke vært gjort i Norge, men det er sannsynlig at sauesvingel er vertsplante for larven. I Mellom-Europa lever den på andre svingelarter (Festuca) og på grønnaks (Brachypodium). Larven er brun med mørkebrun rygglinje som er bredere enn de to linjene på hver side. Overvintringen skjer som larve. Forpupningen skjer i et lett spinn under en tue av gress eller i en sprekk i berget.

Juli - primo august.

På nakne, blankskurte svaberg omgitt av furuskog. Sommerfuglen er sky og vanskelig å fange, og her gjengis Sparre Schneiders (1882) beskrivelse av sitt første møte med arten:....24de Juli 1875 foretog jeg derfor en udflugt til Hovdefjeld for in natura at iagttage denne mærkelige art. Næsten i samme øieblik jeg havde nået den skovbare top, observeredes en mig ubekjendt Satyrus, og efter en langvarig jagt havde jeg den første S. alcyone (han) i mine hænder, rigtignok meget beskadiget. Solen havde imidlertid brudt gjennem skydækket, og nu bemærkedes den i ikke ringe antal, men var yderst sky og vanskelig at fange, da den navnlig holdt seg på et nøgent skråfjeld, hvor det var forbundet med livsfare at nå den. I alt erholdtes 9 hanner, alle defekte, og 1 hun, der var frisk, hvoraf jeg slutter at flyvetiden begynder mindst 8 dage tidligere.