Vandrehvitvinge Pontia edusa (Fabricius, 1777)

34–48 mm.

Begge vingepar er hvite med svarte tegninger: En stor flekk midt på framvingen, runde flekker langs øvre del av ytterkanten og innenfor disse ytterligere en rad mørke flekker. Hunnen har ytterligere en flekk på framvingen under den store midtflekken, og har dessuten mørke tegninger på bakvingen. Hannen har kun ubetydelige svarte tegninger på bakvingens overside, men begge kjønn har et brokete grønt mønster på undersiden av bakvingen som på oversiden skinner igjennom som grå tegninger .

Sydøstlige Europa og Mellomeuropa, Nord-Afrika, mot øst til India og Japan. Arten er gått tilbake i Nord-Europa i siste del av 1900-tallet. Den forekommer fast på Gotland og i det sørlige Danmark. Ellers i Nord-Europa opptrer den som immigrant.

Funnet to ganger: Hole i Buskerud i 1886, og Sør-Varanger i Finnmark i 2000.

Larven lever på ulike korsblomster og planter i resedafamilien, for eksempel senneparter (Sisymbrium). På Gotland lever den på byreseda Reseda lutea. Den er blålilla med to gule rygglinjer, gule sidelinjer og gule føtter. Den blir 21–25 mm lang.

Mai - primo juni og juli - august i to generasjoner.

På åpne, tørre områder som industritomter, brannfelt og brakkmark. Også på sandete kyststrekninger.

Det som tidligere ble oppfattet som én art, Pontia daplidice, regnes nå som to arter, hvorav Pontia daplidice er utbredt i sydvestlige deler av Europa, mens Pontia edusa forekommer i sydøstlige deler av Europa og videre østover. De to artene lar seg neppe skille på vingetegninger eller kjønnsorganer, men kan skilles på genetiske forskjeller (Hausmann et al. 2011). Det er især (kanskje utelukkende) Pontia edusa som migrerer og som kan påtreffes i de nordlige delene av Europa.