Dødt animalsk materiale omfatter åtsler (døde dyr) som ligger på land og andre tørre materialer av dyreopprinnelse, for eksempel hud, skinn og fjær.

Kort om hovedtypen

Dødt animalsk materiale omfatter alt dødt organisk materiale av animalsk opprinnelse som ligger på land.

Utfyllende beskrivelse

Dødt animalsk materiale omfatter alt dødt organisk materiale av animalsk opprinnelse som ligger på land, det vil si alle åtsler (Bilde 1) og invertebratrester som ligger på land (også marine åtsler som er skylt opp på land), samt tørre materialer av animalsk opprinnelse (Bilde 2).

Store ansamlinger av rester av døde invertebrater som kan forekomme på tørre steder, for eksempel inni hule trær eller under løs bark, har ofte spesielle arter knyttet til seg. For disse assosierte artene fungerer imidlertid invertebratrestene mer som næring enn som substrat (livsmedium), og hovedregelen er derfor at livsmediet som de døde invertebratrestene befinner seg i også skal regnes som livsmedium også for disse assosierte artene.

Dødt animalsk materiale omfatter et stort spekter av modifiserte livsmedier, for eksempel bearbeidet hud, skinn og fjær fra vertebrater og tørket invertebratmateriale.

Avgrensning mot andre hovedtyper

Følgende avgrensningskommentar er relevant for denne hovedtypen:

  • Avgrensningskommentar 6 - umodifiserte samt mer eller mindre sterkt modifiserte livsmedier [hardbunn i marine systemer (M1), bløtbunn i marine systemer (M2), hardbunn i ferskvann (F1), bløtbunn i ferskvann (F2), grovere uorganiske substrater på land (T1) og finere uorganiske substrater på land (T2), ved-livsmedier (T6), dødt plantemateriale (T10) og dødt animalsk materiale (T11)] og syntetiske livsmedier [syntetiske livsmedier i marine systemer (M9), syntetiske livsmedier i ferskvann (F6) og syntetiske livsmedier på land (T13)]
  • Avgrensningskommentar 28 – dødt plantemateriale (T10) og dødt animalsk materiale (T11)
  • Avgrensningskommentar 29 – dødt animalsk materiale (T11) og dyremøkk og fuglegjødsel (T12)

Kort om grunntypeinndelingen

Livsmedium-grunntypen dødt animalsk materiale har en karakteristisk assosiert fauna av åtseletere, deres predatorer og parasitter på disse. Insektgruppene biller og tovinger er de dominerende artsgruppene. Livsmedier som hører til dødt animalsk materiale er ’punktelementer’ med liten romlig utstrekning og kort varighet. Naturlige forekomster av dødt animalsk materiale deles i 3 grunntyper basert på én økoklin (Fig. 1, Bilde 1–2):

  1. Opprinnelsestype: opprinnelse for dødt animalsk materiale på land (OT–D)

I tillegg kommer 5 grunntyper for sterkt modifiserte livsmedier (Tabell 1), slik at det totale antallet grunntyper innenfor dødt animalsk materiale blir 8.

Valg av økokliner og trinn

Grunntypeinndelingen av dødt plantemateriale tar utgangspunkt i opprinnelsestype: opprinnelse for dødt animalsk materiale på land (OT–D) med tre trinn. Trinndelingen av opprinnelsestype: opprinnelse for dødt animalsk materiale på land (OT–D) er grovere enn for levende dyr på land som livsmedium [hovedtypen levende dyr og dyrebo; opprinnelsestype: opprinnelse for levende dyr på land (OT–O)] fordi arter som lever på dødt organisk materiale gjennomgående har langt mindre spesifikke krav enn arter som bruker levende organismer som livsmedium.

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Inndelingen i tre grunntyper følger av trinndelingen av opprinnelsestype: opprinnelse for dødt animalsk materiale på land (OT–D).

Relevante lokale basisøkokliner som dekkes opp på andre naturtypenivåer

Tilknytningen til natursystem-hovedtype (og grunntype) har stor betydning for artssammensetningen på (og i) dødt animalsk materiale. Variasjon langs alle relevante lokale basisøkokliner (for marka) anses tilfredsstillende fanget opp ved fullstendig karakteristikk av den arealenheten på natursystem-nivået som det aktuelle livsmediet er knyttet til og/eller ved karakterisering av det livsmediet det døde animalsk materialet finnes i eller på. For eksempel har både kornstørrelse (KO) og vannmetning: substratfuktighet (VM–B) betydning for hvilke arter som lever i tilknytning til åtseler som ligger på finere uorganiske substrater på land (se beskrivelsen av denne hovedtypen).

Modifiserte livsmedier

Dødt animalsk materiale omfatter flere kategorier av sterkt modifiserte livsmedier, som på et hovedtypespesifikt inndelingsgrunnlag er samlet i 5 livsmedium-grunntyper (Tabell 1, Bilde 3). De mest karakteristiske grunntypene for sterkt modifisert dødt animalsk materiale er [M1] utstoppede dyr, [M2] insektsamlinger (Bilde 3) og [M4] tørket bein- og hornmateriale. [M3] avfallshauger med animalske rester omfatter blant annet slakteavfall. [M5] annet avfall av animalsk opprinnelse omfatter alt annet (uspesifisert) organisk avfall som har en tørrvektandel av animalsk materiale som er høyere enn 30%.

Dødt animalsk materiale som flyttes bort fra sitt opprinnelsessted skal karakteriseres som svakt eller moderat modifiserte livsmedier. Disse blir beskrevet som undertyper innen hver grunntype og angitt med modifiseringsindikatorene v og w for henholdsvis svak og moderat modifisering.

Andre lokale basisøkokliner

Følgende lokale basisøkoklin inngår i beskrivelsessystemet for levende vedaktige planter (Fig. 2):

Innstråling: varme (IS–B), med fire trinn, er sannsynligvis viktig for artssammensetningen på åtsler (Bilde 1) og derfor tatt inn i beskrivelsessystemet for hovedtypen som ’annen lokal basisøkoklin’.

Regional variasjon

Klimarelaterte gradienter anses å være av mindre betydning for variasjonen i artssammensetning som er assosiert med dødt animalsk materiale, men eventuell

variasjon på regional skala fanges opp gjennom inndelingen i bioklimatiske soner (BS) og bioklimatiske seksjoner (BH).

Tilstandsøkokliner

Ingen tilstandsøkokliner er relevante for dødt animalsk materiale.

Bilde 1

Dødt animalsk materiale [1] åtsel, illustrert med død grevling (fotografert langs E6 i Malvik, Sør-Trøndelag). Åtsler er viktig som livsmedium for en rekke insekter, for eksempel åtselbiller (Silphidae) og spyfluer (Calliphoridae).

Bilde 2

Dødt animalsk materiale [2] bein og horn, illustrert med felt reinsgevir med påvekst av lav (Dovrefjell, Oppdal, Sør-Trøndelag).