LD-11 Skogsbekkekløft

En skogsbekkekløft er en V-dal eller et gjel med bratte sider, en bekk eller en elv i bunnen og med fastmarksskogsmark (eventuelt også flomskogsmark) som dominerende natursystem-hovedtype i bunnen og langs kantene.

De fleste skogsbekkekløfter består av en bratt V-dal (ER–2) eller et tilpassingsgjel [gjel (ER–1)] nedskåret i en dypere, glasialt utformet dal, som gjerne sjøl er nedskåret i en større dal- eller fjordside (fjord- og dallandskap [3] nedskåret fjordlandskap eller [5] nedskåret dallandskap; Bilde 1) eller i et slettelandskap, fortrinnsvis [5] skog- og forfjellsvidde (Bilde 2). Bekken som renner gjennom skogsbekkekløfta i dag har ofte relativt beskjeden vannføring i forhold til størrelsen på dalen, men kan svulme betydelig opp i flomperioder. Dalsidene i skogsbekkekløfter kan være fylt med løsmassemateriale (morenemateriale eller dalfyllinger) eller være resultatet av massetransport i skråninger [for eksempel talus (ML–1)], men dal- og bekkeprofilets form bestemmes av nedskjæringen i fast fjell. Vannstrømmen i elva eller bekken (bekk brukes som betegnelse på elveløp med elv som ikke tilfredsstiller størrelseskriteriet; se avgrensningskommentar om nedre størrelsesavgrensning av elveløp, innsjø og andre landskapsdeler) er vanligvis sterk, og tettheten av stryk og fossestryk er ofte høy. Fosser i fritt fall kan forekomme. Der sterk helning og/eller ustabile masser ikke forhindrer jordsmonnutvikling og etablering av en stabil vegetasjon, dominerer skogsmark (fastmarksskogsmark og flomskogsmark).

Et særpreget floraelement i skogsbekkekløfter er ’huldreplantene’, plantearter som foretrekker skyggefulle voksesteder i skog og som i Norge har sin hovedforekomst i bekkekløfter i indre dalstrøk på Østlandet, gjerne med lang avstand (østover) til nærmeste kjente voksested (se Berg 1983a, 1983b). Typiske eksempler på ’huldreplanter’ er skogranke (Clematis sibirica), russeburkne (Diplazium sibiricum) og sudetlok (Cystopteris sudetica). Arter som er typiske for skogsbekkekløfter, men som har videre utbredelse, er huldregras (Cinna latifolia) og huldreblom (Epipogium aphyllum). 

Følgende avgrensningskommentarer er relevant for denne hovedtypen:

• Avgrensningskommentar 1 – nedre størrelsesavgrensning av elveløp (1), innsjø (2) og andre landskapsdeler
• Avgrensningskommentar 11 – Avgrensning mellom ravinedal (10) og skogsbekkekløft (11)
•  Avgrensningskommentar 12 – Avgrensning mellom ravinedal (10) og skogsbekkekløft (11) og tilgrensende fastmarksområder
• Avgrensningskommentar 13 – Avgrensning mellom landskapsdel-hovedtypen skogsbekkekløft (11) og landskaps-hovedtypen fjord- og dallandskap
• Avgrensningskommentar 14 – Avgrensning mellom skogsbekkekløft (11) og andre bekkekløfter som ikke inkluderes i skogsbekkekløft

Grunntypeinndelingen

Kort om grunntypeinndelingen

Skogsbekkekløft blir ikke delt i grunntyper.

Begrunnelse for ikke å dele hovedtypen videre opp

Skogsbekkekløft har et ganske enhetlig preg og videre oppdeling i grunntyper synes derfor ikke hensiktsmessig.

Ingen lokale basisøkokliner peker seg ut som viktige nok for variasjon i artssammensetningen innenfor skogsbekkekløft til å bli inkludert i et beskrivelsessystem for denne hovedtypen, utover økoklinene som fanges opp gjennom fullstendig beskrivelse av arealenhetene på natursystem-nivået som inngår i skogsbekkekløft-arealenheten.

Skogsbekkekløft forekommer på det norske fastlandet i alle bioklimatiske soner (BS) under skoggrensa, det vil si fra og med bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) trinn A1 boreonemoral sone (BN) til og med trinn A4 nordboreal sone (NB), og i alle bioklimatiske seksjoner (BH).

Beskrivelsessystemet for skogsbekkekløft inneholder foruten generelle variabler også vassdragsregulering (VR) (se Fig. 1) fordi elva i dalbunnen kan være regulert (for eksempel som følge av utbygging av småkraftverk). Innenfor skogkledde deler av ei skogsbekkekløft kan det finnes stor variasjon i skogtilstand, men denne variasjonen fanges opp gjennom fullstendig beskrivelse av arealenheter av flomskogsmark og fastmarksskogsmark som inngår i skogsbekkekløfta.

Relativ arealandel av ulike natursystem-grunntyper utgjør et generelt beskrivelsessystem for objektinnhold på landskapsdel-nivået. Skogsbekkekløft inneholder vanligvis elementer av (og overlapper derfor med) to andre landskapsdel-hovedtyper; elveløp (eventuelt bekkeløp; ’elveløp’ der elva ikke tilfredsstiller størrelsekravet; se avgrensningskommentar om nedre størrelsesavgrensning av elveløp, innsjø og andre landskapsdeler) og ras- og skredområder. Typiske elveløpstyper (grupper av grunntyper innen landskapsdel-hovedtypen elveløp) er elv i stryk og elv i foss og fossestryk (se beskrivelsen av landskapsdel-hovedtypen elveløp for typisk innhold av natursystem-hovedtyper i tilknytning til elveløpet). Nakent berg er vanlig. Fosseberg og fosse-eng kan forekomme. Dalsidene inneholder arealenheter av fastmarksskogsmark. Variasjonen innenfor fastmarksskogsmark og tilstanden som skogsmarksarealenhetene er i, er viktig for artssammensetning og artsrikdom i skogsbekkekløft. Mange rødlistete arter er knyttet til tresjiktssuksesjonstilstand (TS) trinn 4 gammelskog i skogsbekkekløft.

En skogsbekkekløft er et gjel (ER–1) eller en V-dal (ER–2) [landformgruppa erosjonsformer knyttet til rennende vann (ER)], som ofte også inneholder distinkte landformer knyttet til massebevegelse på land (ML), for eksempel talus (ML–1) og jordskred (ML–6). Disse fire landformenhetene inngår derfor i beskrivelsessystemet for hovedtypen (Fig. 2). Ved utløpet av en skogsbekkekløft finnes ofte ei elvevifte (AR–4), men denne inngår ikke i arealenheter av landskapsdel-hovedtypen, og er derfor heller ikke inkludert i beskrivelsessystemet for skogsbekkekløft.