Fjellhei og tundra består av stabilt jorddekte områder med flerårig planteliv over skoggrensa på fastlandet og på Svalbard. Jorda er så stabil at både busker og dvergbusker trives. Fjellhei og tundra dekker store arealer i fjellet på fastlandet og på Svalbard.

Kort om hovedtypen

Fjellhei og tundra omfatter jorddekt fastmark på fastlandet over eller nær skoggrensa og i Arktis, som ikke er sterkt påvirket av frostprosesser. Hovedtypen dekker store arealer i lavalpin og mellomalpin bioklimatisk sone på fastlandet og i mellomarktisk tundrasone på Svalbard. Fjellhei og tundra kjennetegnes ved å ha etablert flerårig vegetasjon, oftest med et karakteristisk innslag av busker og/eller dvergbusker. Ofte er vegetasjonen karakteristisk sonert fra avblåst rabbe via snøbeskyttet hei til leside fordi snødekkestabiliteten har et karakteristisk mønster som gjentar seg fra år til år (Bilde 1–3). Snødekkevarighet er ikke en viktig vekstbegrensende faktor.

Utfyllende beskrivelse

En grundig karakteristikk av forekomstområdet for fjellhei og tundra langs de lokale basisøkoklinene snødekkestabilitet (SS) og snødekkebetinget vekstsesonglengde (SV) i ulike bioklimatiske soner (BS) er gitt i Artikkel 15.

Drøfting av, og kommentarer til, sentrale begreper

Se Artikkel 9 for drøfting av begrepene fjellhei og tundra.

Avgrensning mot andre hovedtyper

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 26 – våtmarkssystemet svak kilde og kildeskogsmark (V3) mot fastmarkssystemene åpen ur og snørasmark (T17), åpen skredmark (T18), fjellhei og tundra (T29) og snøleie (T30)
Avgrensningskommentar 35 – våtmarkssystemet åpen myrflate (V6) mot fastmarkssystemene frostmark og frosttundra (T28), fjellhei og tundra (T29), og snøleie (T30)
Avgrensningskommentar 47 – kystlynghei (T5) og fjellhei og tundra (T29)
Avgrensningskommentar 65 – isinnfrysingsmark (T24) mot åpen grunnlendt naturmark i lavlandet (T25) og fjellhei og tundra (T29)
Avgrensningskommentar 66 – åpen grunnlendt naturmark i lavlandet (T25) mot fjellhei og tundra (T29)
Avgrensningskommentar 67 – boreal hei (T26) og fjellhei og tundra (T29)
Avgrensningskommentar 68 – arktisk steppe (T27) mot fjellhei og tundra (T29)
Avgrensningskommentar 69 – frostmark og frosttundra (T28) mot relevante hovedtyper på mark som ikke er sterkt preget av frostaktivitet: fjellhei og tundra (T29) og snøleie (T30)
Avgrensningskommentar 70 – fjellhei og tundra (T29) mot snøleie (T30)

Kort om grunntypeinndelingen

Fjellhei og tundra deles i 25 grunntyper på grunnlag av fire økokliner (Fig. 1, Bilde 1–35):

Snødekkestabilitet (SS)
Høyderelatert vekstsesongreduksjon i arktisk-alpine områder (HV)
Vannmetning: vannmetning av marka (VM–A)
Kalkinnhold (KA)

Valg av økokliner og trinn

Fjellhei og tundra inneholder tilsynelatende klare paralleller til grunntypene av fastmarksskogsmark (mellom avblåste rabber og lavdominert skog, mellom leside-enger og lågurtskoger etc.). Likvel finnes det også fundamentale forskjeller mellom hovedøkoklinene uttørkingsfare (UF) i skogsmark og snødekkestabilitet (SS) i fjellet og i arktiske områder, som gjør det uhensiktsmessig å betrakte disse som to sider av en og samme lokale basisøkoklin [se fyldig drøfting i Artikkel 15 og i omtalen av ’Relasjon til andre økokliner’ i beskrivelsen av økoklinen uttørkingsfare (UF)]. Fjellhei og tundra omfatter snødekkestabilitet (SS) fra trinn 1 leside til trinn 3 avblåst rabbe, som altså bare delvis svarer til uttørkingsfare (UF) fra trinn 1 frisk til trinn 3 svært tørkeutsatt.

Liksom i de fleste andre hovedtyper av natursystemer på jorddekt fastmark, er kalkinnhold (KA) en viktig økoklin. Fjellhei og tundra omfatter variasjon fra trinn 2 kalkfattig til trinn 6 kalkmark (se kontrastene mellom Bilde 4 og Bilde 9, mellom Bilde 11 og Bilde 15, mellom Bilde 17 og Bilde 22, og mellom Bilde 25 og Bilde 34). I Artikkel 15 diskuteres ulike forklaringer på at snødekkestabilitet (SS) trinn 1 leside ikke finnes ovenfor overgangen mellom lavalpin og mellomalpin bioklimatisk sone, og for at snødekkestabilitet (SS) trinn 2 snøbeskyttet hei som i lavalpin sone kjennetegnes av dvergbuskheier erstattes av tørrgrasheier i mellomalpin sone. Denne fysiognomisk viktige overgangen fanges opp av økoklinen høyderelatert vekstsesongreduksjon i arktisk-alpine områder (HV) som variasjon fra trinn 1 dvergbuskhei (for eksempel Bilde 11–14) og trinn 2 tørrgrashei (Bilde 17–22). Liksom på fastmarksskogsmark skilles mellom vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn A1 veldrenert mark og trinn A2 fuktmark.

Ovenfor skoggrensa forekommer knapt større sammenhengende områder med berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning. Økoklinen tungmetallinnhold (TU) er derfor verken lagt til grunn for grunntypeinndeling eller inkludert i beskrivelsessystemet for fjellhei og tundra.

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Inndelingen i 25 grunntyper basert på fire økokliner er vist i Fig. 1. De fleste av grunntypene er illustrert (se Bilde 1–35). Ved inndelingen er noen forenklinger gjort i forhold til det komplette gradientskjemaet, som har 3·2·2·5 = 60 trinn. Inndelingen i tre trinn langs snødekkestabilitet (SS) hvorav (bare) trinn 2 snøbeskyttet hei igjen er delt i to trinn langs høyderelatert vekstsesongreduksjon i arktisk-alpine områder (HV), er gjennomført konsekvent.

Det er konsekvent skilt mellom to trinn langs vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) for alle relevante kombinasjoner av trinn langs de øvrige lokale basisøkoklinene, med unntak for snødekkestabilitet (SS) trinn 3 avblåst rabbe, der vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn A2 fuktmark knapt finnes. Fuktmark dekker langt lavere andeler av hovedtypens samlete areal i fjellhei og tundra enn i tilsvarende typer i fastmarksskogsmark, også for snødekkestabilitet (SS) trinn 2 snøbeskyttet hei og trinn 1 leside. Dette skyldes grunt jordsmonn og sterkt eksponering for uttørkende vinder. Fuktmarksarealet øker imidlertid mot oseaniske bioklimatiske seksjoner.

I norsk vegetasjonsøkologi er det tradisjon for å skille ut 2(–3) parallelle serier av typer langs økoklinen kalkinnhold (KA) i fjellet. Hovedtodelingen skiller for eksempel blåbær-, blålyng- og kreklingheier (grunntypene [1] blåbær-lesidehei og [11] kalkfattig fjellhei) fra reinrose- og kantlyngheier (grunntypene [12] reinrosehei og [13] reinrosekalkhei), og faller sammen med grensa mellom kalkinnhold (KA) trinn 4 intermediær og trinn 5 kalkrik. Som påpekt i beskrivelsen av fastmarksskogsmark, er det imidlertid også for fjellhei og tundra åpenbart at de ekstremrike fjellheiene inneholder en rekke spesielle, mindre vanlige arter [se for eksempel Gjærevoll (1956)]. Dette begrunner et konsekvent skille mellom kalkinnhold (KA) trinn 5 kalkrik og trinn 6 kalkmark. For å sikre best mulig parallellitet mellom grunntyper i ulike fastmarkssystemer, er samme system for å slå sammen fem trinn til tre samletrinn langs kalkinnhold (KA) benyttet for snødekkestabilitet (SS) trinn 2 snøbeskyttet hei og trinn 3 avblåst rabbe som ved inndelingen av en lang rekke andre hovedtyper av fastmarkssystemer (kystlynghei, nakent berg, åpen ur og snørasmark, moderat tørkeutatt og ekstremt tørkeutsatt fastmarksskogsmark, åpen grunnlendt naturmark i lavlandet, boreal hei og seint og ekstremt snøleie). Det er imidlertid stor variasjon i planteartssammensetning innenfor kalkinnhold (KA) samletrinnet som består av trinn 4 intermediært og trinn 5 kalkrik. Ekspertgruppa har derfor, etter mønster av grunntypeinndelingen av fastmarksskogsmark for blåbær- og lågurtskog [uttørkingsfare (UF) trinn 1 frisk], benyttet alle fem trinn langs kalkinnhold (KA) som separate trinn i grunntypeinndelingen for fjellhei og tundra, grunntyper for leside [snødekkestabilitet (SS) trinn 1 leside].

Liksom i fastmarksskogsmark finner det innenfor fuktmarkstypene i leside sted en overgang fra soligen mot rheogen markfukting parallelt med variasjonen langs kalkinnhold (KA). Denne overgangen gjenspeiles i en serie fra intermediære bregnedominerte enger [[8] storbregne-lesideeng; S5 Alpin bregne-eng og de deler av S6 Fattig høystaude-eng og -kratt hos Fremstad (1997) som ikke hører til åpen kilde; se Bilde 10] til kalkrike høgstaudedominerte enger [[9] høgstaude-lesideeng og [10] høgstaude-lesidekalkeng; S7 Rik høystaude-eng og -kratt hos Fremstad (1997)]. Fordelingen av høgstaudedominerte (inkludert bregnerike) vegetasjonstyper på natursystem-hovedtyper er drøftet i avgrensningskommentar mellom våtmarkssystemet sterk kaldkilde og fastmarkssystemene åpen ur og snørasmark, åpen skredmark, fjellhei og tundra og snøleie.

Andre lokale basisøkokliner

Følgende lokale basisøkokliner inngår i beskrivelsessystemet for fjellhei og tundra (Fig. 2):

Kornstørrelse (KO) varierer en del innenfor fjellhei og tundra, sjøl om relativ arealdekning av trinn 9 (fast) fjell er høyt. Arealandelen som er knyttet til fast fjell øker med høyde over havet, liksom i fastmarksskogsmark. Årsaken til dette er at jordsmonnsdannelsen går saktere i et kjøligere klima, slik at en økende andel av berg som etter istiden var uten løsmassedekke vil befinne seg i et tidlig primærsuksesjonsstadium på større høyder over havet. Over skoggrensa øker vindeksponeringen drastisk og forsterker effekten av det kjølige klimaet, blant annet ved å fremme erosjon (deflasjon). Likevel har sannsynligvis kornstørrelse (KO) en viss effekt på artssammensetningen også i fjellhei og tundra. Samme forenkling av trinndelingen som er brukt for fastmarksskogsmark er benyttet, det vil si at skillet mellom kornstørrelse (KO) trinn 5 dominert av fin eller middels grus og trinn 6 dominert av grov grus, som definerer skillet mellom livsmedium-hovedtypene grovere uorganiske substrater på land og finere uorganiske substrater på land, også gjenspeiles i beskrivelsessystemet for fjellhei og tundra. Kornstørrelse (KO) trinn 1 leirdominert finnes knapt i fjellet, og er slått sammen med trinn 2 siltdominert. Ingen av spesialtrinnene er relevant for fjellhei og tundra.

Innstråling: total innstråling (IS–A) har en viss betydning for artssammensetningen også i fjellet, men i mindre grad enn i fastmarksskogsmark. Årsaken til dette er at lysforholdene generelt er gode over skoggrensa, der trær mangler. Det er likevel et kjent fenomen at varmekjære planter også i fjellet finnes høyere over havet i sørvendte, varme lier enn på mindre gunstige steder (jf. Nordhagen 1943).

Frostvirkning på marka (FM) er representert med to trinn, Y1 mark uten eller med ubetydelig frostvirkning og trinn Y3 flytjordsmark, i fjellhei og tundra. Denne økoklinen reflekterer jordstabilitet, som er en viktig årsak til variasjon i artssammensetning, ofte på fin skala, i fjellet. Forskjellen mellom trinnene gjenspeiler seg i artssammensetningens innhold av forstyrrelsestolerante arter (Dahl 1957). Variasjon relatert til jordstabilitet synes ofte som mønstre på svært fin skala, men økoklinen er likevel inkludert i beskrivelsessystemet for fjellhei og tundra fordi relativ arealandel av stabil kontra flytjordsutsatt mark er en viktig karakteristikk av arealer i fjellet.

Massebalanse: vinddeflasjon (MB–C) er en viktig kilde til variasjon i artssammensetning på relativt fin skala i fjellhei og tundra; trinn 2 deflasjonsmark (Bilde 31–34) kan dekke betydelige arealer på rabbe [snødekkestabilitet (SS) trinn 3 avblåst rabbe].

Grunnleggende hevdintensitet (HI) og grunnleggende hevdform (HF) er viktige økokliner fordi store arealer med fjellhei og tundra fortsatt blir ekstensivt beita i Norge (Austrheim et al. 2008). I tidligere tider ble også enkelte arealer over skoggrensa slått. Begge disse formene for hevd svarer til grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd, i motsetning til trinn 1 ingen påviselig hevd. For arealenheter preget av hevd, kan hevdform angis som grunnleggende hevdform (HF) trinn Y1 slått eller trinn Y2 beite.

Regional variasjon

Fjellhei og tundra forekommer på det norske fastlandet i alle bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) fra trinn A4 nordboreal sone (NB) på steder med edafisk senket skoggrense, for eksempel avblåste rabber, til trinn A6 mellomalpin sone (MA) og, i det arktiske fastlandsområdet også i bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk kratt-tundrasone (ASHTZ) og B2 sørarktisk tundrasone (SATZ). På Svalbard forekommer fjellhei og tundra først og fremst i bioklimatiske soner (BS–B) trinn B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ), men også i B4 nordarktisk tundrasone (NATZ). Fjellhei og tundra finnes i alle bioklimatiske seksjoner (BH). Fjellhei og tundra er en mangfoldig og variabel natursystem-hovedtype, med stor regional variasjon i artssammensetning. En samlet oversikt over regional variasjon mangler, men aspekter av regional variasjon er beskrevet av Nordhagen (1943), R. Økland & Bendiksen (1985) og Fremstad (1997).

Tilstandsøkokliner

Beskrivelsessystemet for fjellhei og tundra (Fig. 3) inneholder tilstandsøkokliner for aktuell bruk [aktuell bruksintensitet (BI) og aktuell bruksform (BF)], mens tilstandsvariasjon relatert til annen menneskepåvirkning [ferdsel med tunge kjøretøy (FK), slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE), og fremmedartsinnslag (FA)] fanges opp av de generelle tilstandsvariablene. For aktuell bruksintensitet (BI) er bare trinn 1 ikke i bruk og trinn 2 svært ekstensiv aktuell bruk relevant. Fjellhei og tundra mangler tresjikt, men kan ha et busksjikt. Forekomsten av et busksjikt fanges opp av tilstandsvariabelen sjiktning (SJ).

Objektinnhold

Beskrivelsessystemet for fjellhei og tundra inneholder objektenheter uten direkte betydning for artsmangfoldet (se Fig. 4), som inngår i det generelle beskrivelsessystemet for fastmarkssystemer.

Landformvariasjon

Fjellhei og tundra kan inneholde distinkte landformer som resultat av jordflyt, som adresseres gjennom den lokale basisøkoklinen frostvirkning på marka (FM) trinn Y3 flytjordsmark. Forekomst av tydelige mikro-former av landformenhetene flyttblokk (AB–5) og flytjordsvalk (ML–8) er inkludert i beskrivelsessystemet for landformvariasjon (Fig. 5).

Dominans

Ingen dominanstyper blir beskrevet for fjellhei og tundra, men det finnes betydelig variasjon i dominansforholdene i feltsjiktet. I den lavalpine bioklimatiske sonen [bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) trinn A5 lavalpin sone (LA) og i den sørligste arktiske sonen [bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk kratt-tundrasone (ATHZ)] har fjellhei og tundra ofte et ’oversjikt’ av lave busker, for eksempel av einer (Juniperus communis), dvergbjørk (Betula nana) og vierarter (Salix spp.). Forekomsten av et lavt busksjikt har betydning både for utseende og for artssammensetning i fjellhei og tundra fordi et slikt ’ekstra oversjikt’ har noe av den samme funksjonen som kronesjiktet i en skog. Det beskytter mot uttørking og ekstrem frost, særlig om vinteren på avblåste rabber, men samtidig reduseres også lystilgangen til marka og mengden strøfall øker.

Bilde 1

Bildet, som er tatt på Fillefjell (Borgund, Lærdal, Sogn og Fjordane) 26. mai 2003, viser fjellhei og tundra grunntyper for fjellhei [snødekkestabilitet (SS) trinn 2 snøbeskyttet hei] og for rabbe [snødekkestabilitet (SS) trinn 3 avblåst rabbe] som har er smeltet fram, mens lesider og snøleier fortsatt er dekket av snø. Rabbene er gulfarget på grunn av dominansen av gule vindlaver, mens fjellheia varierer i farge mellom rødbrun og mørk grønn.

Bilde 2

Sonering fra moderat snøleie (foran) gjennom alle tre trinn langs snødekkestabilitet (SS) innenfor fjellhei og tundra. Den mest intenst grønne, smale sonen bak de litt lysere grønne snøleiene, er leside [snødekkestabilitet (SS) trinn 1 leside; fjellhei og tundra [1] blåbær-lesidehei]. Fjellhei-sonen [snødekkestabilitet (SS) trinn 2 snøbeskyttet hei; fjellhei og tundra [11] kalkfattig fjellhei] har en rødlig gråbrun farge, mens rabbene [snødekkestabilitet (SS) trinn 3 avblåst rabbe; fjellhei og tundra [23] kalkfattig rabbe] er farget gul på grunn av dominans av vindlaver. Bildet er tatt i sørvendt, slakt hellende terreng på grensa mellom lavalpin og mellomalpin bioklimatisk sone, 1450 m o.h., på Rundhø (Vågå, Oppland).

Bilde 3

I kontinentale fjell kan dominans av fjellhei og tundra [23] kalkfattig rabbe over store områder gi landskapet en spesiell, bleikgul farge. Bildet, som er fra nordsiden av Blåhø (Vågå, Oppland), viser høydelaget 1400–1500 m. På spredte, mer beskyttete steder finnes rødbrune flekker med [11] kalkfattig tørrgrashei.

Bilde 4

Fjellhei og tundra [1] blåbær-lesidehei i nedre del av lavalpin bioklimatisk sone (1060 m o.h.), dominert av dvergbjørk (Betula nana), blåbær (Vaccinium myrtillus) og blålyng (Phyllodoce caerulea). Breidsæterdalen, Bøverdal, Lom, Oppland.

Bilde 5

Fjellhei og tundra [1] blåbær-lesidehei dominert av blåbær (Vaccinium myrtillus) og fjellmarikåpe (Alchemilla alpina) på grensa mellom lavalpin og mellomalpin bioklimatisk sone, 1450 m o.h. på Rundhø (Vågå, Oppland).

Bilde 6

Ei blåbærdominert ’øy’ dekker noen få m2 som siste utpost for leside [snødekkestabilitet (SS) trinn 1 leside; fjellhei og tundra [1] blåbær-lesidehei] aller nederst i mellomalpin bioklimatisk sone. Bildet er tatt 1400 m o.h. langs Sognefjellsvegen (N f Korpen, Fortun, Luster, Sogn og Fjordane). Omkring den blåbærdominerte ’øya’ [11] kalkfattig fjellhei.

Bilde 7

Fjellhei og tundra [4] blåbær-lesideeng med blåbær (Vaccinium myrtillus) som dominerende innslag og med rikt urteinnslag. Lavalpin bioklimatisk sone ca. 1300 m o.h. på S. Knutshø (Oppdal, Sør-Trøndelag).

Bilde 8

Fjellhei og tundra [5] lågurt-lesidekalkeng med artsrik karplantevegetasjon til venstre i bildet [blant arter som kan identifiseres på bildet, kan nevnes reinrose (Dryas octopetala), flekkmure (Potentilla crantzii), rynkevier (Salix reticulata) og fjellsmelle (Silene acaulis)]. Mot høyre i bildet overgang til [4] lågurt-lesideeng der blåbær (Vaccinium myrtillus) er et dominerende innslag. Vest for Bøvertunvatnet (Bøverdal, Lom, Oppland, ca. 1000 m o.h.).

Bilde 9

Fjellhei og tundra [5] lågurt-lesidekalkeng med rynkevier (Salix reticulata) og fjellfrøstjerne (Thalictrum alpinum) som dominanter i en artsrik vegetasjon der lave urter dominerer. Lavalpin bioklimatisk sone ca. 1300 m o.h. på S. Knutshø (Oppdal, Sør-Trøndelag).

Bilde 10

Fjellhei og tundra [8] storbregne-lesideeng i nedre del av lavalpin bioklimatisk sone (1060 m o.h.), dominert av vier-arter (Salix spp.), først og fremst sølvvier (Salix glauca) og lappvier (Salix lapponum), og med skogstorkenebb (Geranium sylvaticum) som framtredende feltsjiktsart. Breidsæterdalen, Bøverdal, Lom, Oppland.

Bilde 11

Fjellhei og tundra [11] kalkfattig fjellhei i nedre del av lavalpin bioklimatisk sone (1060 m o.h.), dominert av dvergbjørk (Betula nana) og kvitkrull (Cladonia stellaris). Breidsæterdalen, Bøverdal, Lom, Oppland.

Bilde 12

Rypebær (Arctous alpinus) er en vanlig art i fjellhei og tundra [11] kalkfattig fjellhei. Rypebær er sterkt medvirkende til å gi fjellet en karakteristiske røde høstfargen. Halne-området, Hol, Buskerud.

Bilde 13

Fjellhei og tundra [12] reinrosehei dominert av kantlyng (Cassiope tetragona). Flatøydalen, Wijdefjorden, Nord-Spitsbergen.

Bilde 14

Fjellhei og tundra [13] kalkreinrosehei dominert av reinrose (Dryas octopetala) like over skoggrensa vest for Bøvertunvatnet (Bøverdal, Lom, Oppland, ca. 1000 m o.h.) på svak rygg i snørasutsatt, sørvendt skråning.

Bilde 15

Fjellhei og tundra [13] kalkreinrosehei dominert av reinrose (Dryas octopetala) i nedre del av mellomalpin bioklimatisk sone på Midtre Knutshø (Oppdal, Sør-Trøndelag), ca. 1450 m o.h.

Bilde 16

Reinrose (Dryas octopetala), som har gitt navn til flere grunntyper av fjellhei og tundra ([12] reinrosehei, [13] kalkreinrosehei, [15] reinrosefukthei og [16] kalkreinrosefukthei). Bøvertunvatnet (Bøverdal, Lom, Oppland, ca. 1000 m o.h.).

Bilde 17

Fjellhei og tundra [17] tørrgrashei dominert av rabbesiv (Juncus trifidus) i mellomalpin bioklimatisk sone, 1630 m o.h. nord for Gjuvvatnet (Bøverdal, Lom, Oppland).

Bilde 18

Fjellhei og tundra [17] tørrgrashei dominert av rabbesiv (Juncus trifidus) og islandslav (Cetraria islandica) i mellomalpin bioklimatisk sone, 1450 m o.h. ved Rundhø (Vågå, Oppland). Foran i bildet: Stivstarr (Carex bigelowii).

Bilde 19

Fjellhei og tundra [18] kalkrik tørrgrashei dominert av sauesvingel (Festuca ovina) med innslag av fjelltjæreblom (Viscaria alpina) og fjellkattefot (Antennaria alpina). Mellomalpin bioklimatisk sone 1400 m o.h. langs Sognefjellsvegen (N f Korpen, Fortun, Luster, Sogn og Fjordane).

Bilde 20

Fjelltjæreblom (Viscaria alpina) er et karakteristisk innslag i fjellhei og tundra [18] kalkrik tørrgrashei. Bildet er tatt på Kattuglehøi (Dovre, Oppland).

Bilde 21

Fasilitering, det vil si at forekomst av én art gjør leveforholdene gunstigere for en annen art, er en vanlig mekanisme for interaksjon mellom plantearter i fjellet. Bildet, som viser fjellhei og tundra [18] kalkrik tørrgrashei i mellomalpin bioklimatisk sone 1450 m o.h. på Råtåsjøhø (Folldal, Hedmark), viser forekomst av etasjemose (Hylocomium splendens) i sigdmose (Dicranum-)pute. Den kompakte sigdmoseputa holder bedre på fuktigheten enn de løse mattene etasjemosen lager når den vokser i reinbestand.

Bilde 22

Fjellhei og tundra [19] tørrgras-kalkhei i mellomalpin bioklimatisk sone 1650 m o.h. på S. Knutshø (Oppdal, Sør-Trøndelag), på overgang mot [25] kalkrabbe. Den vanligste karplantearten på bildet er musøre (Salix herbacea). På bildet ses også et blomstrende individ av høgfjellsklokke (Campanula uniflora).

Bilde 23

Fjellhei og tundra [22] tørrgras-kalkfukthei med frodig vegetasjon dominert av urter og grasvekster. Foran i bildet dubbestarr (Carex fuliginosa ssp. misandra) og fjellsmelle (Silene acaulis). Harerug (Bistorta vivipara) er også vanlig. Mellomalpin bioklimatisk sone ca. 1450 m o.h. på S. Knutshø (Oppdal, Sør-Trøndelag).

Bilde 24

Fjellhei og tundra [22] tørrgras-kalkfukthei er en av naturtypene i norsk natur som har størst karplanteartstetthet (antall arter pr. arealenhet). Bildet viser en forekomst av smalsøte (Comastoma tenellum). Mellomalpin bioklimatisk sone ca. 1450 m o.h. på S. Knutshø (Oppdal, Sør-Trøndelag).

Bilde 25

Fjellhei og tundra [23] kalkfattig rabbe dominert av rabbeskjegg (Alectoria ochroleuca) og gulskinn (Flavocetraria nivalis), med stort vegetasjonsfritt parti forårsaket av vinddeflasjon [massebalanse: vinddeflasjon (MB–C) trinn C2 deflasjonsmark]. Råtåsjøhø, Folldal, Hedmark, 1300 m o.h.

Bilde 26

Fjellhei og tundra [23] kalkfattig rabbe dominert av gulskinn (Flavocetraria nivalis). Blomstrand, Nordvest-Spitsbergen.

Bilde 27

Bunnsjiktet i fjellhei og tundra [23] kalkfattig rabbe, med samdominans av de tre vanligste vindlavene, rabbeskjegg (Alectoria ochroleuca), gulskinn (Flavocetraria nivalis) og gulskjerpe (Flavocetraria cucullata). Hemsedalsfjell (Borgund, Lærdal, Sogn og Fjordane).

Bilde 28

Heigråmose (Racomitrium lanuginosum) erstatter ofte vindlavene som bunnsjiktsdominant i fjellhei og tundra [23] kalkfattig rabbe mot oseaniske bioklimatiske seksjoner, men forekommer også stedvis i kontinentale fjell. Bildet er fra lavalpin bioklimatisk sone, ca. 1250 m o.h. i Kattuglehøi (Dovre, Oppland).

Bilde 29

Fjellhei og tundra [24] kalkrik rabbe, dominert av rabbeskjegg (Alectoria ochroleuca) og gulskinn (Flavocetraria nivalis), med sauesvingel (Festuca ovina), aksfrytle (Luzula spicata) og lauvtistel (Saussurea alpina). Mellomalpin bioklimatisk sone 1400 m o.h. langs Sognefjellsvegen (N f Korpen, Fortun, Luster, Sogn og Fjordane).

Bilde 30

Fjellhei og tundra [24] kalkrik rabbe dominert av rabbeskjegg (Alectoria ochroleuca), gulskinn (Flavocetraria nivalis) og gulskjerpe (Flavocetraria cucullata). Karplantevegetasjonen er sparsom, men en blomstrende blåklokke (Campanula rotundifolia) lyser opp. Mellomalpin bioklimatisk sone 1490 m o.h. på Råtåsjøhø (Folldal, Hedmark).

Bilde 31

Fjellhei og tundra [24] kalkrik rabbe med sterkt preg av deflasjon [massebalanse: vinddeflasjon (MB–C) trinn C2 deflasjonsmark]. Den nakne jorda er kolonisert av kvite og gulbrune levermoser, hovedsakelig av åmemoseslekta (Gymnomitrion spp.). Litt til høyre for midten i bildet ses ei pute av fjellpryd (Diapensia lapponica), som har sin hovedforekomst på deflasjonsutsatte rabber. Lavalpin bioklimatisk sone på Råtåsjøhø (Folldal, Hedmark), 1270 m o.h.

Bilde 32

Nærbilde av vegetasjonen i fjellhei og tundra [24] kalkrik rabbe med sterkt preg av deflasjon [massebalanse: vinddeflasjon (MB–C) trinn C2 deflasjonsmark]. Bildet viser ei pute av fjellpryd (Diapensia lapponica), en art som har sin hovedforekomst på deflasjonsutsatte rabber. Arten er tilpasset det værharde miljøet ved kompakt vokseform og læraktige blader. Den nakne jorda er kolonisert av kvite og gulbrune levermoser, sannsynligvis dominerer kølleåmemose (Gymnomitrion corallioides) og rabbeåmemose (Gymnomitrion concinnatum). Lavalpin bioklimatisk sone på Råtåsjøhø (Folldal, Hedmark), 1270 m o.h.

Bilde 33

Nærbilde fra fjellhei og tundra [24] kalkrik rabbe med sterkt preg av deflasjon [massebalanse: vinddeflasjon (MB–C) trinn C2 deflasjonsmark]. Vinden har erodert vekk all vegetasjon og nesten bare naken grus er att. På det siste individet av fjellsmelle (Silene acaulis) er den kraftige pælerota erodert fram. Bildet viser tydelig den klonale vokseformen hos puteplanter. Mellomalpin bioklimatisk sone på Kattuglehøi (Grimsdalen, Dovre, Oppland), 1370 m o.h.

Bilde 34

Deflasjonsutsatt fjellhei og tundra [25] kalkrabbe med spredte matter av reinrose (Dryas octopetala), i mosaikk med nakent berg [3] kalkknaus. Kattuglehøi, Grimsdalen, Dovre, Oppland, 1180 m o.h.

Bilde 35

Norsk malurt (Artemisia norvegica) er en karakteristisk art for fjellhei og tundra [25] kalkrabbe, Bildet er tatt på S. Knutshø (Oppdal, Sør-Trøndelag), ca. 1250 m o.h.