5-2 Øy- og sundlandskap

Øy- og sundlandskap omfatter kystlandskap, både under og over havets nivå, som ikke hører til strandflaten og som har et relativt relieff over 50 m målt innen løpende ruter (naboskap) på 1 km². Vekslingen mellom hav og land, med tallrike, ofte små øyer adskilt av sund, gjør øy- og sundlandskap til en karakteristisk landskapstype.

Øy- og sundlandskap omfatter både hav og land. Øyene i et øy- og sundlandskap representerer åsene eller fjelltoppene i dette landskapet, mens sundene markerer forsenkninger mellom åsene. Øy- og sundlandskap kan ha komplekse kystlinjer (Bilde 1) og kan inkludere et stort mangfold av landformer i fast fjell, fra ganske flate til høye, knudrete og/eller spisse.

En viktig landskapsdel-hovedtype fra Sunnmøre og nordover er fuglefjell. Ras- og skredområder kan lokalt dekke betydelige arealer. Innsjø, elveløp, fjæresone-sjø og våtmarksmassiv finnes lokalt.

Flere natursystem-hovedtyper på fast bunn og ikke-jorddekt mark innenfor saltvannssystemer, fjæresonesystemer og fastmarkssystemer er viktige. Eksempler på viktige hovedtyper er tareskogsbunn, annen fast eufotisk saltvannsbunn, fjæresonevannstrand på fast bunn, strandberg og nakent berg.

Landformer knyttet til kystprosesser (KP) er viktige, for eksempel strandlinje (KP–1), kystklippe (KP–3) og kystgrotte (KP–4). Hevete kystformer (strandlinjer) er vanlig. Morenerygger [avsetningsformer knyttet til breer (AB)] forekommer.