De fleste nebbmunner lever på planter og livnærer seg av plantesaft som de suger opp gjennom de nålelignende munndelene. En del teger har imidlertid skiftet nisje og blitt altetere eller rene rovdyr. Det siste gjelder blant annet rovtegene (Reduviidae) og mange av de vannlevende tegene. Disse artene bruker rostrum til å stikke hull på byttet, og pumper så inn spytt som løser opp byttet innvendig, slik at innmaten kan suges opp gjennom fødekanalen i rostrum. De fleste rovlevende teger angriper mindre leddyr, men noen arter har blitt blodsugere på fugler og pattedyr. Dette gjelder blant annet det beryktede veggedyret (Cimex lectularius), en flattrykt, vingeløs, rødbrun tege som skjuler seg i sprekker og lignende om dagen, og som kryper frem om natten for å suge blod. Teger finnes ellers i de fleste livsmiljøer, og mange arter har inntatt ferskvann, hvor de lever enten under vann eller på vannoverflaten. Vannløpere (Gerridae) er et vanlig syn i bekker, dammer og sjøer. De har lange bein som spres utover vannflaten slik at de kan ake seg fremover uten å bryte overflatehinna. Vannløperne er også blant de meget få insektene som har klart å kolonisere storhavet. Fem arter i slekten Halobates lever på åpent hav, hvor de legger egg på alle slags flytende objekter. Gruppen er i fremgang som resultat av den økende mengden menneskeskapt søppel i havet. Sikadene livnærer seg alle av plantesaft, og både nymfer og voksne påtreffes først og fremst på dekkfrøede planter. Noen arter tilbringer nymfestadiet under jorden og livnærer seg der av saft fra planterøtter. Dette gjelder ikke minst sangsikadene (Cicadidae), hvor nymfene er utstyrt med kraftige gravebein. De voksne sangsikadene er typisk store dyr med gjennomsiktige vinger. De er utstyrt med lydproduserende organer (tymbaler) på undersiden av bakkroppen, og sangen til de mest høylydte artene kan høres over flere hundre meter. I Norge finnes bare én sangsikadeart: sangsikaden (Cicadetta montana). Med et vingespenn på over 5 cm er dette vår største nebbmunnart. Sangsikadens sang er svært høyfrekvent, men for personer med god hørsel kan artens intense, monotone hvesing høres på et hundretalls meter. Også andre grupper av sikader og teger kan avgi lyd, men denne er ofte så lav at den ikke er hørbar for oss. Hos tegene foregår lydproduksjonen ved at beina, vingene eller rostrum gnis mot ru partier på brystet eller bakkroppen. Både teger og sikader er for det meste aktive dyr, og flertallet av artene kan fly. Innenfor plantelusene er det vanligere at individene flytter seg lite eller ingenting, og ofte kan flere generasjoner tilbringes på en og samme plante. Skjoldlusene har bragt den stillesittende livsstilen til perfeksjon; hos disse er det kun det første nymfestadiet som forflytter seg. Så snart nymfen har funnet seg et egnet sted på en plante, borer den stiletten inn i plantevevet og blir sittende forankret på samme stedet resten av livet. Hos de fleste skjoldlusarter er hannene svært sjeldne eller helt fraværende, og hunnene gir normalt opphav til nye generasjoner av hunner gjennom partenogenese. Ofte dør hunnen etter eggleggingen, og eggene blir liggende beskyttet av hunnens skjoldlignende kropp frem til de klekkes. Andre arter beskytter eggene med voks som de skiller ut fra bakkroppen mens atter andre er levendefødende. De ekte bladlusene lever en mindre sessil tilværelse enn skjoldlusene, men også hos disse er vingeløshet og partenogenese utbredt. Mange arter formerer seg partenogenetisk så lenge forholdene er gode, og én opprinnelig hunn kan raskt fylle en vertsplante med hunnlige kloninger. Når forholdene forverrer seg, f.eks. fordi sommersesongen er over eller fordi planten visner ned, begynner de å produsere vingede hanner og hunner som flyr av gårde, parer seg og koloniserer nye vertsplanter. Ofte benyttes forskjellige vertsarter på sommerhalvåret og vinterhalvåret. En plante infisert med bladlus har blitt sammenlignet med en afrikansk savanne, hvor store flokker med fredelige planteetere predateres på av tallrike rovdyr. Løvenes rolle fylles av en rekke vepsearter, marihøner, blomsterfluelarver, nettvingelarver og andre rovinsekter. Man skulle i utgangspunktet tro at de bløte, forsvarsløse og inaktive bladlusene var sjanseløse mot disse fiendene, men bladlusene lever ofte i et symbiotisk forhold med maur. Maurene steller (og i noen tilfeller regelrett gjeter) bladlusene og beskytter dem aktivt mot fiender. I bytte får maurene overskuddssukker som bladlusene skiller ut gjennom avføringen. Én gruppe med plantelus, dvergbladlusene, danner galler som beskyttelse mot fiender. Dvergbladlusenes galler sees ofte som ananaslignende oppsvulminger på skuddene hos bartrær.