Skogflaggermus
Myotis brandtii
Skogflaggermus er utseendemessig svært lik skjeggflaggermus. Den er derfor vanskelig å artsbestemme kun basert på bilder.
Skogflaggermus Myotis brandtii er en liten flaggermus med mørkebrun pels på ryggen og en mørkegrå pels på magen. Skogflaggermus forekommer i store deler av Sør-Norge, sør for Namsos. Arten er langlivet, og enkelt individer kan bli over 40 år gamle.
Kjennetegn
Skogflaggermus er liten med normalvekt 4,5 til 7,5 g og underarmslengde 33 til 37 mm. Den har relativt lange, spisse ører. Klaffen foran øreåpningen (tragus) er spisst avlange og strekker seg vanligvis nesten halvveis opp øret. Ørene er svarte, men kan ofte ha en lysere farge rundt øreåpningen. Vingehuden er festet ved basen av den første tåen. Hanner har en tjukk, klubbeformet penis. Den tredje premolaren i overkjeven har en tydelig tagg på innsiden (protocon) som oftest er lenger enn den tredje premolaren.
Et viktig kjennetegn for å artsbestemme skogflaggermus er tilstedeværelsen av en tagg bak den tredje premolaren som er lenger enn den tredje premolaren. Her vises dette som den tredje tannen nedenfor den første hoggtannen i overkjeven.
Utbredelse
Artskart indikerer en høyere tetthet av arten i østlige deler av Norge. Dette skyldes til dels vanskeligheter i forbindelse med artsbestemmelse basert på lyd og fotografier, samt manglende kartlegging i store deler av Sør-Norge. Arten kan derfor være vanligere enn antatt også i vestlige deler av Norge.
Skogflaggermus lever også i vestlige deler av Europa, inkludert Irland, og østover til Uralfjellene. Utbredelsen øst for dette er mer usikker grunnet overlapp med andre lignende arter. Skogflaggermus lever også spredt i forskjellige fjellområder i Italia og på Balkan.
Levevis
Skogflaggermus fanger primært flygende insekter (Diptera, Lepidoptera), men kan også fange edderkopper. Jakten foregår i varierende høyde over bakken, fra lavt over bakken til omkring trekronene. Den jakter gjerne i variert skog, spesielt langs elvebredder, eller over åpent vann. Over vann vil skogflaggermus primært fly høyere (> 0,5m over vann) enn vannflaggermus Myotis daubentonii.
Arten overvintrer primært i gruver eller andre underjordiske steder. Vi vet lite om dvalen til skogflaggermus fordi den ikke kan skilles fra skjeggflaggermus Myotis mystacinus i dvale. Skogflaggermus er kjent som flaggermusarten med lengst registrert levetid. Et merket individ av skogflaggermus ble gjenfunnet øst i Russland 41 år etter at den ble påsatt ringen (Podlutsky m.fl. 2005).
Kolonier av arten forekommer ofte i hus hvor flaggermusen har tilhold, gjerne under takstein og rundt pipebeslag, ofte uten at beboere har kjennskap til dette. Størrelsen på kolonien kan variere fra noen titalls til over hundre individer. Til tross for at det er lite studert i Norge, er det funnet indikasjoner på at kolonier gjerne bytter mellom forskjellige hus gjennom sommeren. Skogflaggermus kan også gjerne bruke hulrom i trær eller rom under løs bark som steder for dagleie.
Forvekslingsarter
Skogflaggermus kan skilles fra vannflaggermus Myotis daubentonii og børsteflaggermus Myotis nattereri ved at den har vesentlig mørkere hud i ansiktet, samt at den er mindre. Hos vannflaggermus er også vingehuden festet under ankelen, og ikke ved basen av første tåen.
Skogflaggermus er vanskelig å skille fra skjeggflaggermus Myotis mystacinus. Skjeggflaggermus har en tynnere smalere penis. Taggen på innsiden av den tredje premolaren er svært liten eller fraværende hos skjeggflaggermus. Skjeggflaggermus kan også ha et mørkere ansikt og mørkere basis i ørene enn skogflaggermus, men dette er ikke et godt kjennetegn.
Lyd
Skogflaggermus sine ekkolokaliseringsrop, sammen med flere andre arter i Myotis slekten, karakteriseres av korte (4–7 ms), hyppige (9–13 per sekund), rop som starter på >100 kHz og slutter på omtrent 26–30 kHz. Høyeste desibelnivå er omkring 39–46 kHz. Dette medfører at start og slutt på en serie ekkolokaliseringsrop vil se ut til å variere over tid, men dette skyldes at start og slutt frekvensene får for lavt intensitetsnivå til å kunne fanges opp av mikrofonen når avstanden øker mellom flaggermus og mikrofon.
Et eksempelopptak som viser fem ekkolokaliseringsrop fra Myotis, hvor y-aksen viser frekvensene ropet utgis på (kHz), mens x-aksen henspeiler tiden (i millisekunder). I det gitte eksempelet er det flere essensielle komponenter som kan analyseres: ropene ser ut til å starte på forskjellige frekvenser mellom 80–100 kHz. Dette skyldes eksempelvis varierende avstand til mikrofon. Ropene har en høyest desibel ved omtrent 45 kHz, ser ut til å avsluttes på omtrent 25–35 kHz, og varer i omtrent 5,5 ms. Ropene er etterfulgt av kortere pauser på omtrent 80 ms mellom ropene.
Et eksempelopptak som viser seks ekkolokaliseringsrop fra Myotis, hvor y-aksen viser frekvensene ropet utgis på (kHz), mens x-aksen henspeiler tiden (i millisekunder).
Kilder
Podlutsky AJ, Khritankov AM, Ovodov ND, Austad SN (2005). A new field record for bat longevity. The Journals of Gerontology 60: 1366-1368. http://doi.org/10.1093/gerona/60.11.1366