Variabelkoden XXyy eller XX angir treslag. Koden inneholder forkortet latinsk slektsnavn (XX), eventuelt også artsnavn (yy) i henhold til den standardiserte kodelista i Tabell D1–2.

Definisjonen av trestørrelse (= dimensjon på dødvedenheter) følger måleskalaen D7 for diametereklasse (se Tabell A1–3). Denne inndelingen svarer til trinninndelingen av den ‘lokale basisøkoklinen’ diameterklasse (DI) i NiN versjon 1.

Brannspor på trær omfatter alle synlige, tydelige spor etter tidligere skogbranner på trær. først og fremst brannlyrer; flekker av eksponert, svidd ved som ennå ikke er fullstendig innesluttet under ny bark. Også brannspor på stående, døde trær skal registreres som trær med brannspor.

Begrepet tre med hengelav er tentativt definert som i MiS (Anonym 2001–02). For å telles som et tre med hengelav må det være mulig å plassere minst ei rute på 1 m² loddrett inntil treet, som betraktet fra siden har minst 10 individer eller grupper av hengelav som er lengre enn 10 cm. Det er ingen nedre grense for størrelse for å kvalifisere som tre med hengelav

Begrepet hulhet i ved er definert i NiN versjon 1 [der «hulhet i ved» er lokal «basisøkoklin» mikrohabitat: planter (MI–A), trinn AY11], som følger: «større helhet i ved oppstått ved at deler av kjerneveden er totalt nedbrutt (av råtesopp) slik at det har oppstått et hulrom i stammen med indre diameter > 5 cm (hulrommets diameter er en viktig egenskap ved hulhet i ved); i bunnen av hulheten finnes ansamlinger av tremold (> 5 cm tjukt lag) som består av løse vedrester som er helt eller delvis nedbrutt av sopp, eventuelt også spist eller på annen måte bearbeidet av invertebrater». Tremold kan ha ulike farger og varierende konsistens; rødfarget oppråtnet trevirke benevnes gjerne rødmold. Hulrom i ved som ikke tilfredsstiller definisjonen over, gir ikke grunnlag for å tilordne et tre til objektenheten hult lauvtre.  Et eksempel på en kategori av slike hulrom er «råtehull i ved» [mikrohabitat: planter (MI–A), trinn AY10C i NiN versjon 1], definert som «avbarket flekk på trestamme eller, oftere, festepunktet for ei tidligere grein hvor råte har åpnet vedoverflata og råten strekker seg inn i veden (råtehull som omsluttes av aktivt voksende callusbark må ha diameter > 5 cm for å betraktes som et permanent mikrohabitat); råtehull har ingen eller minimal ansamling av tremold i bunnen (< 5 cm tjukt lag)».  Hakkespetthull kvalifiserer ikke automatisk til typifisering som hult lauvtre. De fleste hakkespetthull kvalifiserer som «råtehull i ved», men har oppstått ved råteangrep fra vedens ytterside, for eksempel i et tidligere greinfeste. Hulheter som (også) tilfredsstiller definisjonen av «hulhet i ved» kjennetegnes ved å ha oppstått ved nedbrytning av kjerneved og, oftest, ved å ha rødmold i bunnen av hullet.

Begrepet rikbarkstre er vanskelig å definere entydig. Til tross for dette, har begrepene ’fattigbark’ og ’rikbark’ vært i hyppig bruk siden 1940-tallet. Det finnes imidlertid lite empirisk materiale som dokumenterer forskjeller mellom treslag med hensyn til barkens surhetsgrad (og innhold av mineralnæringsstoffer), og hvordan denne påvirkes av variasjon langs viktige LKM. Du Rietz (1945) gjorde imidlertid en stor mengde pH-målinger i bark fra trær i Sverige, som ble lagt til grunn for inndeling av kalkinnhold (KA) i tre kategorier: ’extremfattigbark’, ’fattigbark’ og ’rikbark’. Liksom for tilsvarende begrepsbruk anvendt på myr (’extremfattigkärr’, ’fattigkärr’, ’rikkärr’, ’extremrikkärr’; Du Rietz 1949), presiserer Du Rietz at begrepene ’fattig’ og ’rik’ i disse sammenhengene bare adresserer artsfattigdom/artsrikdom. Det er imidlertid en klar sammenheng mellom artsrikdommen på bark og barkens pH, liksom det er mellom artsrikdom og vann- og torv-pH i myr (Sjörs 1952). Etter hvert har det etablert seg en begrepsbruk der grensa for rikbark trekkes ved pH = 5,0 (se for eksempel Anonym 2001–02). Det store materialet av pH-målinger i bark av ulike treslag som Du Rietz refererer til i 1945-arbeidet (Du Rietz 1945), som er referat fra et foredrag om temaet, ser imidlertid ikke ut til å ha blitt bearbeidet vitenskapelig. Hans resultater kan oppsummeres i følgende tabell:

Tabellen viser at det ikke er mulig å trekke en helt skarp grense mellom ‘rikbarkstrær’ og ‘fattigbarkstrær’; rogn (og selje, som ikke er undersøkt av Du Rietz) står i en mellomstilling. Tabellen viser også at trær med vesentlig høyere pH enn normalt for arten kan forekomme under spesielle lokale (edafiske) forhold. Tabellen viser også at spisslønn står i en særstilling når det gjelder bark-pH. Dersom man ønsker å operasjonalisere begrepet ‘rikbarkstre’ på grunnlag av treslag alene, understøtter tabellen en definisjon av ‘rikbarkstre’ som inkluderer lønn, ask, alm, lind og osp, mens eik, hengebjørk og svartor ikke inkluderes. Denne definisjonen er benyttet i NiN versjon 2.1.

Fordi artsrikdommen av lav og moser øker med trærnes alder (og størrelse), er 20 cm (nokså stort tre) satt som nedre størrelsesgrense for å telle som rikbarkstre.

Sprekkebark er definert i NiN versjon 1 som «oppsprukket bark (forekommer fortrinnsvis på eldre og/eller soleksponerte trær)». Unge trær har glatt, tynn bark. Med tiden øker barkens tjukkelse og stabilitet samtidig som den gradvis sprekker mer og mer opp. Betegnelsen «kvalifisert sprekk i bark» brukes om sprekker med dybde minst 4 cm i en lengde av minst 10 cm. Et område på overflaten av et tre må ha minst 8 kvalifiserte sprekker pr. m2 for å kalles «sprekkebark», og et «tre med sprekkebark» må ha minst 25 % av de nederste 2 m av stammen dekket av sprekkebark».