Amfibier og reptiler
Amphibia og Reptilia

• Innhold
• Økologi
• Kunnskapsgrunnlag
• Avgrensninger og definisjoner
• Antall rødlistearter
• Årsak til rødlisting
• Endringer fra 2015 til 2021
• Ekspertkomite
• Referanser
• Siden siteres som:

Økologi

Det er registrert seks reproduserende amfibiearter med naturlig forekomst i Norge: småsalamander Lissotriton vulgaris, storsalamander Triturus cristatus, buttsnutefrosk Rana temporaria, spissnutefrosk Rana arvalis, damfrosk Pelophylax lessonae og nordpadde Bufo bufo. De norske amfibiene (klasse Amphibia) fordeler seg på to ordener: frosker og padder (Anura) og salamander (Caudata).

Amfibiene har en kompleks livssyklus og veksler mellom et liv i vann og et liv på land (Jonsson & Semb-Johansson 1992). Forplantningen skjer i små vannlokaliteter. Amfibiene har en relativt sørlig utbredelse, med unntak av buttsnutefrosk som finnes i hele landet. Om høsten og vinteren ligger amfibiene i dvale. Overvintringen skjer i jordhuler til småpattedyr, steinrøyser, under vindfall av trær, bygningsstrukturer, små bekker, damkanter etc. Valg av type overvintringssted varierer noe mellom artene. Om våren, etter nærmere et halvt år i dvale, vandrer amfibiene mot yngledammen. Alle artene har en form for kurtise. Salamanderne har indre befruktning, mens hos frosk og padde skjer befruktningen i vannet. Når eggleggingen er over, vil de voksne individene etter hvert gå på land. Tidspunktet varierer mellom de ulike artene. De juvenile individene går på land etter en metamorfose (fysiologisk tilpasning til et liv på land) fra begynnelsen av juli til oktober. De er som regel på land fram til de blir kjønnsmodne i en alder av 2 til 5 år. Amfibiene foretrekker litt fuktige eng-, skogs- og myrområder rik på små fisketomme dammer. Nordpadde skiller seg noe ut fra de andre artene ved å ha et mer variert og tørrere leveområde. For alle artene er yngle- og overvintringsplassene sentrale deler av leveområdet. De fleste amfibiene lever spredt, med unntak av i forplantningsperioden og når de overvintrer. Overvintringsplassen ligger ofte under 500 meter fra yngledammen for alle artene, med unntak for nordpadde som kan ha lengre vandringsvei.

Det er registrert fem reproduserende reptilarter i Norge med naturlig forekomst: nordfirfisle Zootoca vivipara, stålorm Anguis fragilis, hoggorm Vipera berus, slettsnok Coronella austriaca og buorm Natrix natrix. De norske reptilene (klasse Reptilia) tilhører alle samme orden (Squamata). De lever hele sitt liv på land, med unntak for buormen som har sine viktigste jaktmarker i vann (Jonsson & Semb-Johansson 1992). Buormen legger egg, mens de fire andre artene er ovovivipare, dvs. eggene utvikles i mordyret og de legger «klekkeferdige» egg. Reptilene tilbringer vinteren i jordganger, steinrøyser eller i små hulrom hvor frosten vanskelig slipper til. Med unntak for nordfirfisle har alle reptilene i Norge en sørlig utbredelse. De fleste reptilene finnes i litt ulike typer miljøer, hvor litt åpne solrike plasser og gode overvintringsplasser er viktige kvaliteter ved leveområdet. De er alle rovdyr og lever av virvelløse dyr, amfibier, andre reptiler, fugler eller småpattedyr. Reptilene er hovedsakelig dagaktive, men alle drar på dagtid nytte av solvarmen for å øke stoffskiftet. De fleste artene lever spredt med unntak av i paringstiden og når de overvintrer. Da vil de ofte ha en klumpvis forekomst. Alle artene er relativt stasjonære med små leveområder.

Kunnskapsgrunnlag

Kunnskapen om amfibienes og reptilenes utbredelse i Norge er relativt god (Artsdatabanken 2020), men er mer begrenset når det gjelder bestandsutvikling for de ulike artene. Damfrosken er den eneste arten i dag som har en egen offentlig handlingsplan med overvåking av bestandsutviklingen (Engemyr og Reinkind 2019). Den er påvist med naturlig forekomst kun i 3-4 små, nærliggende tjern i Agder (Dolmen 2008, 2012). Damfrosktellinger siden 1996 viser stor variasjon der høyeste bestandsestimat av voksne dyr (130 dyr) er mer enn seks ganger større enn laveste. Kun 1997, 2006 og 2018 ga god reproduksjonssuksess. Siden 2008 har antall voksne dyr vært avtagende og i 2019 nådde bestanden et lavmål (Engemyr og Reinkind 2019). Gjennom årlig fangst og avfotografering av det unike bukmønstret har populasjonen blitt fulgt på individnivå (Haugen 2020).

Storsalamander hadde perioden 2008 til 2016 en egen handlingsplan med en offentlig overvåking av bestandsutvikling i perioden 2013 til 2017 (Direktoratet for naturforvaltning 2008, Dervo mfl. 2013). Etter at storsalamanderen ble nedgradert fra sårbar VU til nær truet NT i 2015, ble ikke handlingsplanen revidert og overvåkingen er avsluttet. Kartlegging og overvåking i perioden med egen handlingsplan har imidlertid gitt økt kunnskap om både utbredelse, forekomster og endringer i leveområdene for storsalamanderen. I dag er det registrert rundt 1 230 ynglelokaliteter for storsalamander i Norge (Artsdatabanken 2020, NINA upublisert). Det reelle antall ynglelokaliteter er trolig rundt 1 500, men synkende. Tilbakegangen er beregnet til å være rundt 1 prosent årlig. (Dervo mfl. 2016).

For slettsnok er det i dag ingen offentlig overvåking. Arten er krevende å studere og overvåke og kunnskapen om bestandsstørrelsen er mangelfull. Mange lokaliteter har antakelig ikke flere enn 10 reproduserende individer. Individene oppholder seg hele livet i sitt lille leveområde, og er trofast mot sitt "kjerneområde" som er et bra skjulested med høy solinnstråling. Dette vet vi fra langtidsovervåking av individene i flere adskilte populasjoner, der de samme individene dukker opp år etter år (Pål Sørensen pers. medd., Beate Strøm Johansen pers. medd.). Denne adferden medfører at individene på en lokalitet lever i isolerte delpopulasjoner, og sannsynliggjør at arten er kraftig fragmentert gjennom hele sitt utbredelsesområde.

For spissnutefrosk er det heller ingen offentlig overvåking. I Viken er kun 20 av i alt 285 lokaliteter besøkt flere ganger og over flere tiår. Dette er tilfeldige besøk som begrenser seg for det meste til påvisning av arten. I Viken ble flest lokaliteter besøkt på 1990-tallet. Deretter avtar både antall besøkte lokaliteter og oppdagelsen av nye forekomster med ca. 30 % frem til 2020. For hele Norge øker det kjente forekomstarealet ifølge Artskart per tiår fra 200 (1980-tallet) til 528 (1990-tallet) og 616 (2000-tallet) for deretter å gå ned til 400 (2010-tallet). Nedgangen i det kjente forekomstarealet for det siste ti år er 35 %. Dersom man ser på nedgang i forekomstareal per fem år, så var den største nedgangen mellom 2010 og 2015. Deretter har arealet tilsynelatende stabilisert seg. Det er vanskelig å vurdere hvor stor det reelle forekomstarealet er, men nedgangen synes reell og ikke overveiende være påvirket av kartleggingsaktiviteten. Målrettede undersøkelser både i Nittedal (Jeroen van der Kooij pers. medd.) og Oslo (Gjerde 2008), hvor arten ikke ble gjenfunnet ved flere lokaliteter, styrker oppfatningen om at det har foregått en faktisk nedgang i forekomstareal. Det er trolig at mindre og perifere bestander forsvinner først. En observert nedgang i en større bestand (se nedenfor) gir bekymring for at populasjonen in sin helhet har gått tilbake med 30 % (minimum 20 %, maksimum 40 %).

Avgrensninger og definisjoner

For amfibier og reptiler omfatter vurderingene fastlandsdelen av Norge, og alle de 11 naturlig forekommende og reproduserende artene er rødlistevurdert.

De norske amfibiene og reptilene har relativt korte generasjonstider, og vurderingsperioden er satt til tre generasjoner eller minimum 10 år i tråd med IUCN sine retningslinjer (IUCN, 2019). Generasjonstiden for slettsnok er satt til 7 år, for damfrosk 5 år, for spissnutefrosk 3 år og for storsalamander 8 år (Dervo upubliserte).

Med begrepet lokalitet hos amfibiene er ment yngledam, mens det hos slettsnoken er mest mulig nøyaktig funnsted for ett eller flere individer.

Mørketallene for forekomsten av slettsnok er basert på en vurdering av siste års funn i forhold til dagens utbredelse og registreringer i Artskart. Tilsvarende vurderinger er gjort for spissnutefrosk. Eventuell nedgang i bestandene er vurdert ut fra arealbruksendringer og kjent bortfall av lokaliteter.

Vurdering av mørketall og bestandsutvikling for storsalamander baserer seg på modellering med utgangspunkt i overvåkingsdata. For damfrosk er bestandsvurderingene basert på overvåkingsdata.

Fire arter er ført opp som ikke egnet NA. Havlærskilpadde Dermochelys coriacea og glattkarett Caretta caretta opptrer som sjeldne gjester langs våre kyster, men reproduserer på tropiske havstrender. Europeisk sumpskilpadde Emys orbicularis og rødøreterrapin Trachemys scripta er fremmede arter observert etter menneskelig utsettinger (Domen og Skei 2018a, Dolmen og Skei 2018b).

Antall rødlistearter

Av seks vurderte amfibier og fem vurderte reptiler er henholdsvis tre amfibier og ett reptil på Rødlista 2021. To arter er vurdert som truet: damfrosk som kritisk truet CR og spissnutefrosk som sårbar VU, mens to arter, slettsnok og storsalamander, er vurdert som nær truet NT.

Årsak til rødlisting

Årsaken til rødlisting av amfibier og reptiler er sammensatt, men tap og forringelse av leveområdene er en viktig årsak til status. For amfibiene er igjenfylling, drenering og gjengroing av ynglehabitatet et problem. I tillegg så er utsetting av fisk en årsak til reduserte forekomst. For reptilene er nedbygging av leveområdene en viktig årsak til rødlisting.

Ut fra B-kriteriet er slettsnoken rødlistet som nær truet NT på grunn av begrenset forekomstareal, kraftig fragmenterte delpopulasjoner, pågående nedgang av artens habitat og antall lokaliteter, samt at artens strenge habitatkrav, små aktivitetsområder, og korte vandreavstander gjør den til en dårlig kolonisator. Slik kommer slettsnoken i konkurranse med menneskelig bosetning og aktivitet. Da artens utbredelse er dårlig kartlagt, er forekomstarealet usikkert. Arten har sannsynligvis hatt en viss bestandsnedgang bl.a. som følge av hytte-, hus- og vegutbygging, dessuten av gjengroing i det åpne kulturlandskapet. En slik nedgang er imidlertid vanskelig å kvantifisere. Slettsnoken er svært stasjonær, med dårlig spredningsevne, og forekomstene fragmentert med mer eller mindre isolerte bestander (Sørensen 2013).

Ut fra A-, B- og D-kriteriet er damfrosken vurderes til kritisk truet CR. Årsaken er en sterk reduksjon i populasjonsstørrelse (85 %) i løpet av de de siste 10 årene, et svært lite utbredelsesområde og en svært begrenset forekomstareal som er kraftig fragmentert fra naboforekomsten i Sverige og som består av få lokaliteter og få reproduserende individ. Videre har arten en svært liten populasjonsstørrelse på færre enn 50 reproduksjonsdyktige individer.

Spissnutefrosk vurderes til sårbar VU på bakgrunn av A-kriteriet. Årsaken er både en reduksjon i populasjonsstørrelse, samt en pågående og forventet reduksjon. Reduksjonen er basert på observert reduksjon i forekomstareal som antas å være relatert til reduksjon i populasjonsstørrelse. Nedbygging av landareal og vandringsveier vurderes som noen av mulige årsaker.

Storsalamander vurderes ut fra dagens bestandsstatus som nær truet NT etter A-kriteriet. Den pågående nedgangen i antall lokaliteter er imidlertid så stor at den grenser til å bli vurdert til VU. Spesielt hvis tapet av lokaliteter ikke blir redusert, vil bestandsstatus for storsalamander raskt bli forverret. En relativt stor andel av funksjonsområdet til mange bestander er forringet. Mange lokaliteter i kulturlandskapet er ikke lenger i bruk som vanningsdammer og gror sakte, men sikkert igjen. I tillegg settes det ut fisk i stadig nye lokaliteter. Mange skogsdammer er drenert og er i en gjengroingsfase. I tillegg så er det et stort tap av vandringskorridorer som reduserer spredningsmuligheter til nye lokaliteter og fører til genetisk utarming. Selv om antall nygravde dammer øker noe på Østlandet, fører trolig mangelfulle spredningsmuligheter til at disse ikke blir kolonisert av storsalamander.

Endringer fra 2015 til 2021

Status for damfrosk, storsalamander og slettsnok er den samme på Rødlista for arter 2021 som den var på Rødlista 2015. Alle artene har fortsatt en tilbakegang. Spissnutefrosk er vurdert som sårbar VU i Rødlista 2021, men var vurdert som LC i 2015.

Ekspertkomite

Ekspertgruppen for amfibier og reptiler har bestått av Jeroen van der Kooij, Beate Strøm Johansen og Børre K. Dervo (leder).

Referanser

Artsdatabanken (2020). https://artskart.artsdatabanken.no/.

Dervo BK, Skei JK, van der Kooij J og Skurdal J (2013). Bestandssituasjon og opplegg for overvåkning av storsalamander (Triturus cristatus) i Norge. Vann (4): 480-490.

Dervo BK, Pedersen C og Bærum KM (2016). Tap av ynglelokaliteter for storsalamander i Norge. NINA Rapport 1014: 21 s.

Direktoratet for naturforvaltning (2008). Handlingsplan for stor salamander Triturus cristatus. Direktoratet for naturforvaltning. DN-rapport 2008-1.

Dolmen D (2008). Norske amfibier og reptiler (Feltherpetologisk guide). Bli med ut! 9: 1-77

Dolmen D (2012). Damfrosk Rana (Pelophylax) lessonae - Sluttrapport for arbeids- og framdriftsplanen for perioden 2006-2011. Fylkesmannen i Aust-Agder Miljøvernavd., Rapport. 48 s.

Dolmen D og Skei JK (2018a). Emys orbicularis, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. Hentet (2021, 31. mai) fra https://www.artsdatabanken.no/fab2018/N/61

Dolmen D og Skei JK (2018b). Trachemys scripta, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. Hentet (2021, 31. mai) fra https://www.artsdatabanken.no/fab2018/N/65

Engemyr AK og Reinkind IR (2019). Handlingsplan for damfrosk (Pelophylax lessonae) 2019 - 2023. Miljødirektoratet Rapport M-1300: 21. https://www.fylkesmannen.no/globalassets/fm-agder/

Gjerde L (2008). Kvalitetssikring av observasjoner til spissnutefrosk ved tidligere kjente yngledammer i Oslo. Kartlegging våren 2008. Naturveiledernes Oppdragsrapport 2: 7.

Haugen K (2020). Survival and recruitment in a population of critically endangered northern pool frog (Pelophylax lessonae) in Norway. Dissertation in the course BIO501 Master Thesis 61.

IUCN (2019). IUCN Standards and Petitions Committee. 2019. Guidelines for Using the IUCN Red List Categories and Criteria. Version 14. Prepared by the Standards and Petitions Committee. Nedlastet fra http://www.iucnredlist.org/documents/RedListGuidelines.pdf

Jonsson B og Semb-Johansson A (1992). Norges dyr: fiskene 1. Krypdyr, amfibier, ferskvannsfiskene. J.W. Cappelen Forlag as. Oslo.

Sørensen P (2013). Slettsnoken i Norge. Fauna 66: 110-123.