Klimaendringer og naturen i Norge

1. De fleste arter har flyttet seg mot kaldere områder, enten oppover i terrenget eller nordover mot høyere breddegrader på den nordlige halvkule. Dette samsvarer med forventningene om at artene følger klimaet de er tilpasset.
2. Responsen varierer sterkt mellom arter, regioner og naturtyper. Noen arter har endret utbredelse raskt, mens andre har reagert lite og enkelte har til og med gått i motsatt retning av det man skulle forvente. Generelt har arter i kaldere områder respondert saktere enn arter i varmere områder. Dette kan føre til en midlertidig sammentrekning av utbredelsen for enkelte arter og naturtyper.
3. Den samlede responsen er svakere enn forventet. Selv om temperaturen har økt betydelig, viser mange arter og økosystemer en forsinket reaksjon (Pacheco-Riaño mfl. 2023). Dette tyder på at klimaendringen har en mer indirekte påvirkning på artenes respons og at andre faktorer, som spredningsmuligheter, konkurranse og lokale miljøforhold, ofte bremser tilpasningen til et endret klima.

Til sammen viser dette at naturens respons på klimaendringer allerede er i gang, men at endringene skjer langt mer gradvis enn de raske klimatiske skiftene skulle tilsi.

Heving av skoggrensen

Skoggrensen er en av de mest iøynefallende økologiske grensene i Norge. Temperatur er en avgjørende faktor også her, og når klimaet blir varmere, forventes det at skoggrensen gradvis flyttes oppover. Observasjoner bekrefter at dette allerede skjer flere steder, både i Norge (Bryn & Potthoff 2018) og globalt (Harsch mfl. 2009; Lu mfl. 2025).

Samtidig viser forskningen at også for skoggrensen er det stor variasjon i responsen.

Omtrent halvparten av de norske studiene finner en tydelig heving av skoggrensen, mens den andre halvparten viser liten eller ingen endring. Bare et fåtall studier rapporterer en tilbakegang (Bryn & Potthoff 2018).

På grunn av den store variasjonen i hvordan skoggrensen responderer, er det vanskelig å få et samlet bilde av utviklingen, og det finnes foreløpig ingen tall for gjennomsnittlig økning i Norge. En studie fra det vestlige Nord-Amerika, basert på satellittdata fra midten av 1980-tallet, viser en gjennomsnittlig oppgang på om lag 20 meter over en førtiårsperiode (Corimanya mfl. 2025). Dette kan gi en pekepinn på hva som også kan forventes i Norge.

Hvor raskt vil skoggrensen stige?

Temperaturen i Norge har så langt økt med om lag 1 °C når man sammenligner de to siste normalperiodene. Dersom man legger til grunn at temperaturen synker med 0,65 °C per 100 meter oppstigning, et gjennomsnitt for sommerhalvåret i Norge (Engen-Skaugen & Tveito 2007), skulle dette tilsvare en forventet heving av skoggrensen på rundt 150 meter.

En økning på et par titalls meter bekrefter at selv om klimaet allerede er blitt gunstigere for trevekst i mange områder, så henger skoggrensen foreløpig betydelig etter klimaendringene.

Når skoggrensen etter hvert kryper oppover, noe vi absolutt forventer fortsette de kommende tiårene, vil det få store konsekvenser for naturtypene i det åpne landskapet over dagens skoggrense. Mange av artene her er lyskrevende og tilpasset et åpent miljø. Når trærne gjør sitt inntog og danner skog i disse områdene vil det bli for lite lys for mange av fjellartene, og mange fjellets naturtyper vil få redusert utbredelse.

Hvordan naturtypene påvirkes avhenger av skoggrensen

I rødlistevurderingene er det gjort forsøk på å estimere hvordan de enkelte naturtypene vil påvirkes de neste 50 årene. Når man i denne sammenhengen skal vurdere effekter av klimaendringene for naturtypene i fjellet så blir en av hovedutfordringene å fastslå hvor raskt skoggrensen vil flytte seg og hvor høyt opp skogen vil etablere seg de neste 50 årene.

---

Slik bruker vi klimaframskrivinger i rødlistevurderingene

Før vi går videre med effekter av økte skoggrenser skal vi se litt mer generelt på valgene som er gjort i forbindelse med klimaet 50 år fremover i tid.

For å vurdere effekten av klimaendringer på naturtypene har vi tatt utgangspunkt i klimaframskrivinger utarbeidet av Norsk Klimaservicesenter (klimaservicesenter.no), slik de forelå våren 2025 (en oppdatert versjon ble publisert i oktober 2025). Disse framskrivingene er forbundet med stor usikkerhet og avhenger i stor grad av hvordan vi klarer å redusere klimagassutslippene framover.

I rødlistevurderingene har vi valgt det midlere utslippsscenarioet RCP4.5.

Dette scenariet forutsetter at klimagassutslippene stabiliseres mot midten av dette århundret. (RCP står for Representative Concentration Pathway, og tallet 4.5 viser til en forventet ekstra varmetilførsel på 4,5 W/m².) Dette tilsvarer en global temperaturøkning på rundt 2,5–3 °C innen 2100 sammenlignet med førindustriell tid, og om lag 2–2,5 °C for Norge (IPCC 2021; Dyrrdal mfl. 2025).

I tillegg til usikkerheten i klimaframskrivingene er det som sagt knyttet stor usikkerhet til hvordan og hvor raskt økosystemene responderer. Om vi går tilbake til og ser litt nærmere på hva som skjer med fjellnaturen, og særlig når det gjelder effekten av en heving av skoggrensen, har vi lagt noen enkle forutsetninger til grunn i vurderingene av hva som vil skje 50 år fram i tid.

---

Forventet utvikling de neste 50 årene

Vi har tatt utgangspunkt i at skoggrensen så langt ikke har beveget seg vesentlig oppover. Selv om observasjoner tyder på en viss heving de siste tiårene, er denne endringen så langt ikke tatt med i arealberegninger for utbredelse av naturtyper i fjellet eller arealet for alpine områder totalt.

Vi har sett at vi så langt har hatt en temperaturøkning på om lag 1 °C de siste tiårene (Dyrrdal mfl. 2025). Legger vi til en forventet økning på ytterligere 2 °C fram mot slutten av århundret, får vi en samlet temperaturøkning på rundt 3 °C i forhold til klimaet som opprinnelig bestemte dagens skoggrense.

Med en gjennomsnittlig temperaturendring på 0,65 °C per 100 høydemeter, vil dette tilsvare en forventet heving av skoggrensen på omtrent 460 meter dersom den følger klimaendringene fullt ut. Grove beregninger viser at en slik økning vil føre til at om lag 88 prosent av dagens åpne fjellandskap over skoggrensen gror igjen med skog (beregninger gjort i forbindelse med rødlistevurderingene i 2018; se Aarrestad mfl. 2018).

Dersom man i stedet legger til grunn en samlet temperaturøkning på 2 °C, tilsvarer det en skoggrenseheving på rundt 300 meter, og et tap av omtrent 76 prosent av det åpne fjellandskapet.

Disse scenariene kan komme til å skje, men på grunn av tregheter i økosystemenes respons er det svært usannsynlig at dette skjer i løpet av de neste 50 årene, som er den tidsperioden som brukes i framtidsvurderingene for rødlistearbeidet.

Forsiktig anslag: 50 meter heving av skoggrensen

På grunn av de store usikkerhetene i hvor mye skoggrensen faktisk vil heve seg, har vi ikke gjort detaljerte beregninger av hvor langt klimaendringene vil skyve naturtypene oppover i fjellet. I rødlistevurderingene av fjellnaturtypene har vi derfor lagt til grunn et forsiktig anslag på en heving av skoggrensen med 50 meter.

Dette anslaget bygger på observasjoner som viser en gjennomsnittlig økning av skoggrensen på et par titalls meter de siste tiårene, og på antakelsen om en tilsvarende utvikling de neste 50 årene. Det må likevel understrekes at usikkerheten her er stor, og at skoggrensen kan begynne å heve seg raskere når temperaturen fortsetter å stige og de forsinkede økosystemresponsene, den såkalte responsgjelden, begynner å utløses.

Fordi naturtypene er ujevnt fordelt i de ulike høydelagene over skoggrensen, vil ikke en heving av skoggrensen gi like store utslag for alle naturtypene i fjellet. Generelt kan vi likevel si at de største arealene av alpine områder i Norge ligger i de nedre delene over dagens skoggrense. Derfor vil gjengroing av de nederste 50 meterne føre til et relativt stort tap av fjellnaturtyper, og 50 m heving av skoggrensen vil resultere i en gjengroing av om lag 32 prosent av det åpne landskapet som i dag ligger over skoggrensen.

Selv om en 50 meters heving av skoggrensen samlet sett innebærer et betydelig tap av åpent fjellareal, vil effekten variere mellom naturtypene, blant annet avhengig av deres plassering og fordeling i høyden og av hvor motstandsdyktige de er mot etablering av nye arter.

Påvirkning på naturtyper nedenfor skoggrensen

Et varmere klima vil også føre til endringer i utbredelsen av naturtyper nedenfor skoggrensen. For disse typene er det imidlertid vanskeligere å peke på generelle mønstre. Forskjeller i responstid mellom ulike naturtyper kan skape utfordringer for dem som reagerer tregest.

Naturtyper med høy produktivitet har som regel kortere responstid, mens naturtyper med lavere produktivitet reagerer langsommere. Dette kan føre til en midlertidig sammentrekning i utbredelsen av de mer lavproduktive naturtypene, før økosystemene igjen finner en ny balanse.

---

Klimaendringer på Svalbard

Selv om Svalbard har opplevd en større temperaturøkning enn fastlandet, og vi også forventer en sterkere oppvarming her framover (Hansen-Bauer mfl. 2019), slår dette foreløpig ikke ut i rødlistevurderingene i samme grad som på fastlandet.

Bare et fåtall naturtyper på Svalbard er rødlistet på grunn av økt temperatur. Hovedårsaken er at responsen på klimaendringer skjer langt tregere i arktiske områder.

Dette stemmer overens med generelle observasjoner som viser at naturtyper i kaldere klima responderer saktere enn de i varmere strøk. I tillegg ligger Svalbard langt fra potensielle kilder til nye arter som kunne kolonisere området fra varmere regioner, noe som ytterligere forsinker økosystemenes respons.

---

Snøleiene – blant de mest utsatte naturtypene

Forstørr

En av naturtypene i fjellet som sannsynligvis vil merke klimaendringene mest, er snøleiene. Høyere vårtemperaturer fører til raskere snøsmelting og dermed en lengre vekstsesong. For snøleiene betyr dette riktignok en utvidet vekstperiode, men også et sterkere konkurransepress fra arter som tidligere ikke har kunnet overleve i områder med kort vekstsesong.

Den gradvise snøsmeltingen har tidligere gitt mange snøleier tilgang på vann sent på sommeren. Et varmere klima, med mindre gjenværende snø, kan føre til tørkestress for arter som i dag er tilpasset fuktige snøleieforhold. Samtidig forventes det også mer nedbør, særlig om vinteren.

I de høyeste delene av fjellet vil dette fortsatt komme som snø, noe som delvis kan oppveie effekten av raskere snøsmelting. I enkelte høydelag kan økt vinternedbør faktisk føre til at snødekket varer lenger enn før, til tross for høyere temperaturer (Rumpf mfl. 2022).

---

Mer nedbør og mer ekstremvær

Det er ikke bare temperaturen som endrer seg. For Norge er det ventet mer nedbør gjennom året, men også flere episoder med ekstremvær, blant annet kraftige styrtregn og lengre tørkeperioder. Slike endringer i nedbør og værmønstre vil få stor betydning for både arter og naturtyper.

Endringer i nedbørsmengde og fordeling gjennom året vil påvirke naturtypene på ulike måter. Økt nedbør kan føre til økt produktivitet og gjengroing i de mest tørkeutsatte naturtypene under skoggrensen, som åpne grunnlendte marker og tørre berg.

Når tilgangen på vann øker, kan flere konkurransesterke arter etablere seg, og de opprinnelige, tørketilpassede artene kan presses tilbake. Samtidig kan kraftige styrtregn og hyppigere flomhendelser gi økt erosjon, særlig i naturtyper som ligger langs bekker, elver og innsjøer. Slike hendelser kan føre til tap av jordsmonn, endret sedimentering og lokale forstyrrelser i vegetasjonen.

I fjellet kan kombinasjonen av økt nedbør og høyere temperatur også gi økt erosjon i bratte lisider og nakent berg, der vegetasjonsdekket allerede er tynt og sårbart.

Andre interaksjoner enn konkurranse kan også få betydning for naturtypers utbredelse. Responsgjelden vil i de fleste tilfeller være større for arter om ikke kan bevege seg. Spesielt arter med lang generasjonstid, som de fleste trær, vil reagere langt tregere på klimaendringer enn dyr, som har muligheter til å følge klimaendringene mye raskere. Slike forskjeller i responsen kan åpne for nye økologiske interaksjoner og potensielt skape trusler mot enkelte naturtyper.

Et eksempel er økt beitepress i nordlige bjørkeskoger, der arter som bjørkemålere og høstmålere nå kan overleve og formere seg lenger nord og høyere i terrenget enn tidligere, og som i visse år har hatt stor innvirkningen på bjørkeskogen i nord.

---

Påvirkning i marine miljøer

Klimaendringene påvirker også de marine naturtypene i økende grad, både direkte og indirekte. Økende havtemperaturer, som leder til smelting av is og endringer i havstrømmer og saltholdighet fører til store økologiske endringer i marine økosystemer.

Mange arter får forskjøvet sine leveområder nordover eller dypere ned i vannsøylen, mens arter som er tilpasset kaldt vann mister viktige habitater. Dette gjelder særlig naturtyper i nordlige og arktiske områder, der havisen minker raskt og skaper omfattende tap av naturtyper som er avhengig av isen.

Endringer i temperatur og sirkulasjonsmønstre påvirker også næringstilgang, oksygenforhold og artssammensetning i kyst- og fjordsystemer. Varmere og mer stabile vannmasser kan gi oppblomstring av sørlige arter, mens kaldtvannsarter fortrenges.

Samlet sett forventes klimaendringene å gi betydelige forskyvninger i utbredelsen og tilstanden til marine naturtyper i Norge i løpet av de kommende tiårene.

---

Oppsummering

De menneskeskapte klimaendringene har blitt en grunnleggende drivkraft bak endringer i norsk natur. Selv om mange naturtyper foreløpig viser begrenset respons, er økosystemene allerede i ferd med å tilpasse seg et nytt klima. Forsinkede økologiske responser gjør at endringene til nå har vært mindre synlige enn den faktiske oppvarmingen skulle tilsi.

Vi forventer at denne «responsgjelden» gradvis blir hentet inn i løpet av de neste tiårene, og når økosystemene til slutt tilpasser seg det nye klimaet, vil mange av dagens naturtyper ha endret både utbredelse og karakter.

Kunnskap om hvordan arter og naturtyper responderer på klimaendringer er så langt som mulig innarbeidet i rødlistevurderingene, men kompleksiteten i de økologiske responsene og samspillet med andre drivkrefter, både menneskeskapte og naturlige, gjør dette utfordrende.

En naturlig konklusjon på dette arbeidet er at vi vet at klimaendringene allerede har hatt en målbar effekt på arter og naturtyper, og at denne effekten vil øke i årene som kommer. Samtidig må vi erkjenne at det fortsatt trengs mer kunnskap for å kunne forutsi og forstå utviklingen bedre.

Kunnskap om hvordan naturtypene faktisk reagerer på klimaendringer, hvordan klimaet samvirker med andre påvirkningsfaktorer, og ikke minst om omfanget og varigheten av responsgjelden som forsinker naturtypenes tilpasning til et endret klima.