Hvilke naturtyper er vurdert, og hvordan ble de definert?
I arbeidet med Rødlista for naturtyper 2025 er i utgangspunktet all natur i Norge risikovurdert, noe som summerer opp til rundt 1000 ulike typer natur.
Innhold
Hvilke naturtyper som er risikovurdert i Rødlista for naturtyper 2025 er fastsatt av Artsdatabanken. Til grunn for valget av naturtyper ligger Artsdatabankens system for å beskrive natur, Natur i Norge (NiN). Samtidig er Naturmangfoldlovens definisjon av naturtype også et viktig premiss for utvelgelsen.
Det er viktig å være klar over at naturtypene som blir vurdert i Rødlista 2025, ikke er de samme naturtypene som ble vurdert i Rødlista 2018. Dette er fordi Rødlista 2018 bygde på NiN versjon 2.3, mens Rødlista 2025 bygger på NiN versjon 3.0. Det er derfor ikke mulig å direkte sammenligne resultatene i de to listene.
«All natur» skal vurderes
I utgangspunktet skal all natur i Norge risikovurderes. Artsdatabanken har i samarbeid med Naturhistorisk museum, UiO, og også ekspertkomiteene for Rødlista 2025, vært gjennom en lengre prosess for å komme frem til de mest hensiktsmessige naturtypene å vurdere. Resultatet er at lista inneholder vurderinger av rundt 1000 ulike naturtyper.
Samtidig ble det også tatt beslutninger om hva som ikke skal vurderes. Natur definert som "sterkt endret" av menneskelig påvirkning, som åker eller urbane områder, er utelatt fra Rødlista, og likeså natur definert som "klart endret" av menneskelig påvirkning. Imidlertid skal "klart endret" natur som er et resultat av menneskelig hevd eller skjøtsel gjennom lang tid, som slått, styving eller lyngbrenning, risikovurderes.
Tre naturmangfoldtemaer
Den norske Rødlista bruker Den internasjonale naturvernunion (IUCN) sine kriterier for rødlistevurdering av økosystemer, og er derfor i utgangspunktet en rødliste for økosystemer. I arbeidet med Rødlista er naturmangfoldet delt inn i tre temaer, og for hvert av disse er det valgt naturtyper for vurdering fra ulike deler av NiN 3.0, og fra ulike nivåer innenfor hver del.
- Mark- og bunnøkosystemer
- Vannmasseøkosystemer
- Landformer
Temaene 1 og 2 omfatter økosystemer innenfor Natursystem. Felles for disse er at de består av naturtyper som er ordnet i et hierarki med tre nivåer – hovedtypegruppe, hovedtype og grunntype. Grunntypene, de minste enhetene, er slått sammen til såkalte kartleggingsenheter, tilpasset naturkartlegging i ulike målestokker.
Med «naturtype» mener Artsdatabanken en type natur på et hvilket som helst nivå i et typesystem for natur. Etter denne definisjonen vil så vel grunntyper og hovedtyper som kartleggingsenheter i NiN 3.0 være naturtyper, og kan dermed rødlistevurderes.
Mark- og bunnøkosystemer
Dette temaet er delt opp i markøkosystemer, der man finner alle økosystemer på land, og bunnøkosystemer, som inneholder alle økosystemer på bunnen - i ferskvann, elver og havet.
Naturtypene som er valgt for risikovurdering i Tema 1 er kartleggingsenheter i målestokk 1:20 000 innenfor Fastmarkssystemer, Våtmarkssystemer, Innsjøbunnsystemer, Elvebunnsystemer og Marine bunnsystemer. I noen tilfeller vurderes kartleggingsenheter i kombinasjon med variabler fra Variabelsystemet.
Årsaken til at kartleggingsenheter på denne skalaen er valgt som naturtyper som skal risikovurderes, er at disse fanger opp områder som er store nok til å fungere som selvstendige økosystemer. Når det er sagt, er det viktig å understreke at det finnes mange funksjonelle økosystemer som er mye mindre enn dette, som for eksempel dammer, bergvegger og kilder.
Ålegraseng.
Inndeling innenfor mark- og bunnøkosystemer
Natursystem i NiN fanger opp grunnleggende systematisk variasjon i sammensetningen av arter i en naturtype. Dette er gjort for å unngå at antallet typer skal bli så stort at det blir uhåndterlig.
Et eksempel på variasjon som ikke fanges opp i av Natursystem-inndelingen alene, men som er viktig for det biologiske mangfoldet i et økosystem, er hvilken artsgruppe som dominerer – for eksempel om en skog er dominert av bartrær eller edellauvtrær, eller om havbunnen er dominert av stortare eller sukkertare. Fordi det er hele økosystemet som skal rødlistevurderes kan det i slike tilfeller være hensiktsmessig å dele opp naturtyper i to eller flere naturtyper ved å legge til variabler fra Variabelsystemet.
For de tilfellene der det er grunnlag for å dele opp en naturtype etter naturgitt dominerende artsgrupper, er det laget tre enkle variabler; for treslagsgruppe, algegruppe eller megafaunagruppe (som blåskjell eller O-skjell).
På fastmark blir all skogsmark delt opp etter naturgitt dominerende treslagsgruppe. Våtmarkssystemer (myr, sumpskog og kilder) blir ikke delt opp basert på treslagsgruppe. En annen ting som er verdt å merke seg er når oppdeling blir vurdert, tas det ikke hensyn til naturvariasjonen som finner sted i løpet av en rask suksesjon - som gjengroing av en slåttemark eller ny skog som etableres på ei hogstflate.
Undertyper etter hvilken treslagsgruppe som dominerer
Dyneskogsmark er skog som vokser på de indre delene av sanddyner. Naturtypen er delt opp i fire undertyper, etter hvilke trær som dominerer:
Dyneskog med bartrær er vurdert til kategorien sårbar VU, mens de to siste er ikke vurdert (NE), fordi det er usikkert om de er tilstede i Norge.
Det er variabelen naturgitt dominerende treslagsgruppe som brukes for å dele opp naturtypene. Dette er en variabel laget for teoretisk vurderinger i Rødlista, den dominerende treslagssammensetningen i en antatt dynamisk likevektstilstand i tresjiktet. Dette er ikke den aktuelle treslagsfordelingen på observasjonstidspunktet som vurderes. For å operasjonalisere denne variabelen for bruk i praktisk kartlegging er det startet et arbeid med å definere "naturgitt" og lage en modell for å kunne si hvor de naturgitte treslagsgruppene forekommer i Norge.
Naturgitt dominerende treslagsgruppe
Det er variabelen naturgitt dominerende treslagsgruppe som brukes for å dele opp naturtypene i skogsmark på fastmark. Variabelen er laget for teoretisk vurderinger i Rødlista og angir den dominerende treslagssammensetningen i en antatt dynamisk likevektstilstand i tresjiktet. Dette er ikke den aktuelle treslagsfordelingen på observasjonstidspunktet som vurderes, som kan endre seg mye gjennom et suksesjonsforløp.
For å operasjonalisere denne variabelen til praktisk bruk i kartlegging er det startet et arbeid med å definere "naturgitt" og videre lage en modell for å kunne si hvor de naturgitte treslagsgruppene forekommer i Norge.
Inndeling etter variasjon i miljøet
Natursystem i NiN 3.0 tar bare hensyn til såkalt lokal miljøvariasjon, for eksempel hvor kalkrik jorda er eller hvor tørkeutsatt skogen er. Regional variasjon i temperatur og nedbør, det vi kaller regional eller bioklimatisk variasjon, er utelatt. Igjen handler dette om å unngå at antall naturtyper blir uhensiktsmessig høyt. Resultatet er at det innen samme naturtype kan være stor variasjon i miljøforholdene i ulike deler av landet.
Det er satt opp standardiserte kriterier som gjør det mulig å dele opp naturtyper i flere regionale typer, dersom den regionale variasjonen i miljøet er stor. Dette gjelder for Fastlands-Norge, men ikke for Svalbard, der det er lite variasjon i klimaet.
For naturtyper i fastmarksystemer og våtmarkssystemer brukes to variabler for å beskrive den regionale klimavariasjonen:
Variabelen RM-SE Bioklimatiske seksjoner beskriver hvor fuktig klimaet er, og varierer fra vest (oseaniske seksjoner) mot øst (kontinentale seksjoner), og fra kyst til innland.
Variabelen RM-SO Bioklimatiske soner beskriver hvor varmt klimaet er, det vil si variasjonen fra sør til nord og fra lavt til høyt over havet (fra boreonemoral via boreale til alpine soner).
For naturtyper i innsjøbunnsystemer og elvebunnsystemer brukes bare variabelen bioklimatisk sone.
På samme måte deles havområdene i fire regioner RM-MS Marine bioklimatiske regioner. Dette er: Skagerrak; Nordsjøen; Norskehavet og Barentshavet sør; og Grønlandshavet øst, Barentshavet nord og Polhavet.
Kriteriene for å dele opp en naturtype etter variasjon i miljøet
I mange av hovedtypene i mark- og bunnsystemer i NiN er variasjonen i artssammensetning stor nok langs de bioklimatiske gradientene til at man kunne delt opp grunntypene etter disse. I Rødlista for naturtyper er det derfor grunnlag for å dele opp naturtyper som har:
- Stor variasjon i artssammensetning langs bioklimatiske gradienter
- Forskjellig forekomstareal innenfor bioklimatiske gradienter
- Forskjellig trusselbilde innenfor biogeografiske regioner
Kriteriene
- Det er betydelig variasjon i artssammensetning mellom ytterpunktene i den bioklimatiske gradienten. Variasjonen må tilsvarer minst 50% artsutskiftning mellom endepunktene i gradienten. For eksempel 50% artsutskiftning mellom svakt kontinental og sterkt oseanisk seksjon.
- Det er betydelig variasjon i artssammensetningen innenfor naturtypens utbredelsesareal med hensyn til (a) endring i naturtypens forekomstareal, eller (b) endring i naturtypens trusselbilde.
Variasjonen må være forklart av minst én bioklimatisk gradient. Dersom kriteriene var oppfylt for både sone- og seksjonsgradienten ble disse kombinert for å definere naturtypene.
Oppdeling av Åpen nedbørsmyr etter bioklimatisk variasjon
Naturtypen Åpen nedbørsmyr uten permafrost deles opp i tre undertyper basert på hvilken bioklimatisk seksjon de forekommer i:
De to første er vurdert til kategorien nær truet NT, mens den siste er vurdert til å være sårbar VU.
Vannmasseøkosystemer
I dette temaet inngår alle økosystemene man finner i de frie vannmassene – i saltvann, brakkvann eller ferskvann.
Naturtypene som er valgt for risikovurdering i Tema 2 er grunntypene i hovedtypegruppene Marine vannmassesystemer og Limniske vannmassesystemer. Fordi vannmassene blander seg over større områder, er vannmasse-grunntypene gjennomgående større enn kartleggingsenheter for mark- og bunnsystemer tilpasset målestokken 1:20 000.
Inndeling innenfor vannmasseøkosystemer
Vannmasseøkosystemer er ikke delt inn utover inndelingen man finner i Natursystem.
Grunntypen Lite ferskvannspåvirkede eufotiske fjordvannmassesystemer i ytre fjord er brukt som naturtype i Tema 2.
Landformer
I tillegg til økosystemene i Natursystem, har Artsdatabanken også valgt å rødlistevurdere Landformer. Dette er enheter av natur som har det til felles at de er overflateformer skapt av geomorfologiske prosesser. Eksempler er elvedelta, jettegryte, fjord, tind og ulike former for bremassiv. Landformer er rødlistevurdert blant annet fordi geologisk mangfold faller inn under Naturmangfoldlovens (§3) definisjon av naturtype.
Landform deles inn i de fem typesystemene fast fjell og løsmasser, elveløp, innsjøbasseng, torvmassiv og bremassiv. For Landformer er hovedtypene under hver av disse fem kategoriene vurdert som hensiktsmessig nivå å risikovurdere.
Liten dalsidebre i skråningen opp mot Rasletind på Valdresflye i 2018. Oppland.
Inndeling innenfor landformer
Også naturtyper i tema 3 Landformer kan bli delt opp i flere typer ved å kombinere dem med variabler, dersom et sett av kriterier er oppfylt. Unntaket er typesystemet torvmassiv, der typene ikke deles videre opp.
- Etter aktive eller inaktive geomorfologiske prosesser Landformer kan enten være et resultat av avsluttede, inaktive geomorfologiske prosesser, eller fortsatt være under dannelse av pågående aktive geomorfologiske prosesser. Dersom én og samme landformtype omfatter landformer der prosessene er avsluttet og landformer der prosessene fortsatt pågår, er dette grunnlag for å dele den i to eller flere typer. Dette fordi risikoen for at en landform skal forsvinne avhenger av om den fortsatt nydannes eller ikke.
- Etter materialenes opphav En annen variabel som kan gi grunnlag for å dele opp landformer i flere naturtyper, er opphavet til materialene naturtypen er laget av. Eksempelvis kan en naturtype formet av elver, ha materialer som stammer fra morener eller fra breelvavsetninger.
- Etter grunnvannskontakt En tredje variabel som kan gi grunnlag for videre oppdeling, av landformer i typesystemet Innsjøbasseng, er om ferskvannsforekomsten i bassenget har kontakt med grunnvannet eller ikke. Dette har stor betydning for blant annet vannkvalitet og hvilke økosystemer som finnes i sjøen.
- Etter ulik opphavsprosess En fjerde grunn til oppdeling av naturtyper er om ulike prosesser kan ha gitt opphav til landformer som ser like ut. Eksempelvis kan naturtypen isfjellpløyespor deles opp om den er dannet i havet (marint opphav) eller på land (terrestrisk opphav).