Eskimogås Anser rossii Cassin, 1861

Eskimogås Anser rossii hører naturlig hjemme i Nord-Amerika. Arten er velkjent fra fangenskap i Europa, men ingen bestander er etablert (Keller mfl. 2020). Enkeltindivider eller par har dukket opp i flere europeiske land, ofte sammen med hvitkinngjess eller kortnebbgjess. De ble tidligere ansett å være rømte parkfugler, men det er svært sjelden med viltlevende par i Europa (Kampe-Persson 2010). I dag betraktes flere funn i Europa som spontane (dvs. at individene har ankommet uten hjelp fra sine naturlige utbredelsesområder), men det er også utvilsomt at noen individer har rømt fra fangenskap (Wirdheim & Corell 2016). Arten forekommer relativt regelmessig i Sverige, Finland og Danmark. I Sverige anses etableringspotensialet som stort (score 3 av 4), men den økologiske effekten som liten (score 1 av 4). Eskimogåsa blir klassifisert som en dørstokkart (Strand mfl. 2018). Arten hekker på lavarktisk tundra, gjerne på små øyer i grunne innsjøer (Jónsson mfl. 2020). Det er så langt gjort fem funn av arten i Norge. Norsk sjeldenhetskomité for fugl (NSKF) har nylig vurdert tre av disse som spontant opptredende i Norge, dvs. at de har kommet hit fra sine naturlige utbredelsesområder uten menneskelig hjelp (T. Olsen, NSKF, pers. medd.). Dette er bl.a. begrunnet i at funn av eskimogjess i Storbritannia (Batty & McInerny 2023) nylig er flyttet til kategori A (Arter som er funnet minst en gang siden 01.01.1950 og som regnes som spontant forekommende). To funn i 2023 regnes imidlertid for å være av individer som har opphav fra fangenskap (T. Olsen, NSKF, pers. medd.).