Linsvimling Lolium remotum Schrank

Linsvimling Lolium remotum er først dokumentert med herbariebelegg fra tidlig 1800-tall (Oslo og Ak Ullensaker, Bu Ringerike og Modum, "Christiansands Stift"), men har trolig vært etablert i landet allerede før 1800. Den er oppgitt i tidlig litteratur spesifikt som et ugras i linåkre, og permanent forekomst i Norge var knyttet til hvordan lin og linfrø ble høstet, tørket og sådd ut igjen. Allerede Blytt (1876) opplyser at arten er blitt sjelden. Den hadde stabil populasjon så lenge som fruktene ble tørket og behandlet sammen med linfrøet og forsvant samtidig med eller før lindyrkningen opphørte, i praksis før år 1900. Siden er den blitt funnet som en helt tilfeldig art, uten stabil reproduksjon. Mange av disse tilfeldige funnene i senere tiår er ved møller (Vf Larvik 1967 1974, Te Skien 1987 1991, Ro Stavanger 1985-1990 og Strand 1970, Ho Bergen 1969 og Vaksdal 1963, og ST Skaun 1959), og dessuten noen få funn på skrotemark, knyttet til økt transport av varer fra utlandet. Siste dokumenterte funn i Norge er fra 1999 (Ro Rennesøy).