Stålorm Anguis fragilis Linnaeus, 1758

Totallengde: vanligvis 25–45 cm.

Stålormen er nærmere beslektet med firfisler enn med slanger, men den mangler bein og har langstrakt, slangeaktig kropp. Hele kroppen er dekket med små, blanke skjell som gir dyret en glatt og glinsende overflate. Kroppen er mindre bøyelig enn hos slanger, og kjennes hard når man tar på den på grunn av små beinplater i lærhuden under hvert skjell. Hodet er lite, og går jevnt over i kroppen uten innsnevring mellom. Hannen har noe større hode og kraftigere nakke enn hunnen. Øyet er lite og har rund pupill. Irisen er rødlig til brunlig. Stålormen har øyelokk og kan blunke. Tungen er flat og ganske bred, og er grunt kløvet. Overleppen mangler spalte til tungen, så stålormen må åpne munnen litt for å stikke tungen ut. Halen er lang med relativt butt tupp. Hos nyfødte stålormer utgjør halen (målt fra kloakken til haletippen) omtrent en tredjedel av dyrets totallengde, men halen vokser raskere enn resten av kroppen slik at den hos voksne stålormer utgjør omtrent 55% av totallengden. Kroppsfargen er vanligvis grålig til brunlig med metallisk glans, men varierer ellers fra oransjerød til nesten svart. Stålormunger har tofarget kropp; buken og sidene er mørke mens ryggen er lysebrun til sølvaktig med en smal, mørk midtstripe. Skillet mellom den lyse ryggen og de mørke sidene er nokså skarpt. Hunnene beholder dette mønsteret også som voksne men blir brunere i fargen på ryggen. Hannene mister etter noen år ryggstripen og den mørke buken og får en mer ensfarget, grålig farge. En del stålormer utvikler sølvblå prikker, særlig på den fremre delen av kroppen. Trekket er vanligst hos hannene, og prikkene er som regel tydeligst i paringstiden på våren og kan være helt eller delvis fraværende i resten av sesongen.

Stålorm kan forveksles med slanger, men kan skilles fra disse på flere trekk. Kroppen er mindre bøyelig slik at de beveger seg med stivere bevegelser, og huden er hardere. Skjellene er mindre og glattere, og gir hele dyret en blank, glatt fremtoning. Slanger har på buksiden én enkelt rad med brede skjell (bukskinner) som de bruker til å bevege seg med. Hos stålormen er det ingen forskjell mellom skjellene på buksiden og skjellene på resten av kroppen. Dette er det sikreste feltkjennetegnet for å skille stålorm fra slanger. Slanger har også større øyne, lengre og mer dypt kløvet tunge, og mer markert overgang mellom hode og kropp enn stålorm har.

Stålorm finnes i store deler av Europa, men mangler i de aller nordligste, sydligste og østligste delene. Mot øst erstattes arten av en nærstående art som fortsetter inn i Russland. Stålormen finnes i hele Storbritannia, men ikke i Irland.

Stålorm er utbredt på Østlandet, Sørlandet og Vestlandet. På Østlandet går den nord til Vinstra i Gudbrandsdalen. På Vestlandet går den nord til Bergensområdet. Det finnes ubekreftede funn av stålorm også lenger nord i landet.

Stålorm finnes i mange ulike typer terreng. Den trives både i åpnere og mer skyggefulle biotoper og kan finnes i både løvskog, barskog, hogstfelter, strømgater, lyngheier, myrer, urer og mange ulike typer åpent og halvåpent kulturlandskap. Den foretrekker imidlertid biotoper hvor det er kort vei til gjemmesteder, og unngår derfor helt åpne biotoper. Den vil gjerne også ha noe fukt. Stålormen er først og fremst et lavlandsdyr, men den kan finnes opp til cirka 700 meter over havet.

Stålorm er aktiv døgnet rundt, men er mest aktiv i skumringen og i gråvær. Da kryper den langsomt rundt på jakt etter egnede bytter. Menyen består særlig av meitemark og snegler, men også av insekter, edderkopper og tidvis av mindre reptiler, inkludert yngre artsfrender. Stålormen har tallrike spisse tenner som er krummet bakover og som hjelper den å holde fast slimete byttedyr. Om dagen gjemmer den seg for det meste i strøfallet eller under steiner og lignende. Det hender imidlertid også at den er fremme og soler seg. Dette er særlig vanlig om våren rett etter overvintring, samt for hunnenes del senere på sommeren når de trenger varme for å utvikle fostrene. Dersom stålormen blir angrepet, kan den i likhet med firfisler kaste halen sin (autotomi). Halen brekker da av bak kloakken, noe som gir stålormen en mulighet til å stikke av mens angriperen har oppmerksomheten rettet mot halen. Stålormen vil deretter gro en ny hale, men den nye halen blir bare en kort stump som består mest av bindevev og som har avvikende skjellkledning.

Stålormen våkner fra vinterdvalen tidlig om våren så snart snøen har gått. Paringen foregår fra slutten av april til et stykke ut i juni. Hannene kryper omkring og leter etter villige hunner. Hvis han finner en potensiell partner, vil han bite tak i henne og prøve å manøvrere seg slik at han får et godt grep med munnen bak nakken hennes. Så legger han sin kropp inntil hennes, og selve paringen finner sted. Paringen varer i flere timer, og paret ligger i skjul mens den pågår. Deretter vil hunnen frigjøre seg fra hannen og krype vekk. Arr etter bitt på hunnen forteller at hun har nådd reproduktiv alder og har blitt paret.

Etter paringen går hunnen drektig i flere måneder. Stålormen er ovovivipar. Det innebærer at hunnen danner egg, men at hun beholder eggene inne i kroppen sin til de er klare til å klekke slik at hun i praksis føder levende unger. Ungene er omgitt av en tynn hinne når de fødes, men denne sprekker umiddelbart etter fødselen. Hun føder vanligvis rundt åtte unger i hvert kull, men antallet kan variere fra to til et tyvetalls. Nyfødte unger er cirka 10 cm lange. Ungene fødes i august–september.

Stålormen går i dvale i september–oktober. Den overvintrer nede i bakken, enten i eksisterende hulrom eller ved at stålormen selv graver seg ned i bakken.