Karuss Carassius carassius er en nær slektning av gullfisken. Den er en ferskvannsfisk som i Norge ofte finnes i små dammer og tjern. Karuss har sannsynligvis vært spredt rundt av mennesker i Norge i mange hundre år. Den er unik blant virveldyr ved at den kan overleve i lengre perioder uten oksygen. Dette er sannsynligvis en av årsakene til at den kan klare seg i svært små dammer og tjern hvor andre fiskearter ikke overlever. 

Kjennetegn

Karuss er lett sammentrykt fra sidene med en avrundet kroppsform, og har som regel relativt mørke farger i brunt, grønt og gult. Både kroppsform og størrelse er svært variable. I små dammer og tjern uten andre fiskearter kan karussen danne tette bestander med småvokste individer, også kalt damkaruss. Den kan imidlertid bli vesentlig større, opp til 3,5 kilo og 45 cm lang i større og mer næringsrike lokaliteter. I lokaliteter med fiskespisende arter som gjedde, kan karussen danne former med svært høy rygg. 

Karuss har i likhet med karpe og gullfisk en karakteristisk lang ryggfinne hvor roten av ryggfinna, den delen av ryggfinna som ligger nærmest kroppen, er mer enn dobbelt så lang som roten av gattfinna. Karussen har ofte ikke en så markert konkav kant på ryggfinna, men dette er ikke like enkelt å se på små individer. Karuss skilles likevel enkelt fra karpe ved at den mangler skjeggtråder i munnviken. Karuss er nært beslektet med gullfiskens ville stamform, sølvkaruss, og hybridiserer også med denne. Den kan derfor være vanskelig å skille fra enkelte former for gullfisk ved første øyekast. Karussen har imidlertid 31 eller færre skjell langs sidelinjen mens gullfisken har 33 eller flere.

Forvekslingsarter

Små individer av karuss kan forveksles med andre karpefisker som mort, brasme og vederbuk. Den lange ryggfinnen skiller den fra disse forvekslingsartene.

Karuss er svært nært beslektet med gullfisk og kan også hybridisere med denne. Karuss kan skilles fra gullfisk på at den har færre skjell langs sidelinjen (< 31).

Karuss er også beslektet med karpe og kan hybridisere med denne. Små individer av karpe kan også være svært lik små individer av karuss, men karpe har skjeggtråder i munnviken.  

Utbredelse

Karuss finnes i store deler av Europa bortsett fra ved deler av Atlanterhavskysten og i alpene. Karuss har en svært lang historie som kulturfisk. Den er hardfør og kan overleve i svært små lokaliteter som hagedammer. Dette har gjort at karuss har vært flyttet og spredt rundt på det Europeiske kontinentet i århundrer. Den naturlige utbredelsen er derfor usikker.

I Norge har karuss sin hovedutbredelse på Østlandet og mer spredt på Sørlandet, Vestlandet og i Trøndelag. I Nord-Norge er det sikre funn kun ved Tjøtta i sørlige del av Nordland og ved Tromsø. Det har vært ulike oppfatninger om karuss er en naturlig forekommende art i Norge (Collet 1905), eller om den er flyttet hit av mennesker (Huitfeldt-Kaas 1918). Det er imidlertid mye som tyder på at arten har hatt naturlig innvandring (Øxnevad mfl. 1995, Poléo mfl. 1998, Kleiven 2001), men sannsynligvis bare til begrensede lavereliggende deler av Østlandet (Hesthagen & Sandlund 2016). Det finnes skriftlige kilder på at fiskearten har vært spredt i Norge av mennesker i over 300 år og vi vet ikke sikkert om den er naturlig hjemmehørende i deler av Norge (Kleiven 2013). Den første gode skriftlige dokumentasjonen på introduksjon av karuss er fra Bergen i 1685. Det antas at det var først og fremst embetsmenn, prester, handelsmenn eller rike personer som stod for innførselen av karuss her til Norge og videre spredning fra allerede etablerte lokaliteter. I motsetning til for folk flest, hadde karussen en høy verdi som matfisk i de øvre sosiale lagene i samfunnet (Kleiven 2001).

Funndata

Funndata for hele verden fra Global Biodiversity Information Facility (GBIF).

GBIF Taxon: Carassius carassius (Linnaeus, 1758)

Levesett

I tillegg til i dammer og tjern, finnes karuss også i større innsjøer og sakteflytende elver. Den har evne til å overleve i ekstreme miljøer som for eksempel er sterkt forurenset eller har lite oksygen. Når mengden oksygen blir lav, som i små dammer om vinteren, responderer den ved å produsere etanol som hindrer vevet å bli ødelagt.

Artens næringsvalg er variert og inkluderer blant annet planterester, krepsdyr og insektlarver. Den kan derfor hindre gjengroing av små dammer, men også være næringskonkurrent til andre fiskearter. Karuss gyter i flere omganger i vegetasjonsbeltet i mai-juli og hver hunn har 150 000–300 000 egg som er ca. 1,5 mm i diameter. Den blir kjønnsmoden etter 2–5 år ved omtrent 10 cm lengde.

Referanser

Collett R (1905). Meddelelser om Norges Fiske i Aarene 1884-1901. (3die Hoved-Supplement til «Norges Fiske») III. Christiania Videnskabs-Selskabs Forhandlinger for 1905 No. 7. Christiania. I Commission hos Jacob Dybwad. A.W. Brøggers Bogtrykkeri, Christiania. 173 s.

Hesthagen T og Sandlund OT (2016). Tiltaksrettet kartlegging og overvåking av fremmed ferskvannsfisk - en tilstandsvurdering av spredningen pr. 2016. NINA Rapport 1302. 49 s.

Huitfeldt-Kaas H (1918). Fersvandsfiskenes utbredelse og indvandring i Norge med et tillæg om krebsen. Centraltrykkeriet. Kristiania

Kleiven E (2001). Supplerande opplysningar til spørsmålet om karuss Carassius carassius er ein innført fiskeart, og noko om karpe Cyprinus carpio Fauna 54 (2): 48–57.

Kleiven E (2013). Historical information on common carp (Cyprinus carpio) in Norway. Fauna norvegica 33: 13–19.

Kleiven E, Kjærstad G, Dolmen D og Pedersen J (2016) Opplysningar om karussen i Nord-Noreg Fauna 69. 128–137

Pethon P og Nyström BO (2005). Aschehougs store fiskebok: Norges fisker i farger (5. rev. utg., p. 468). Aschehoug.

Poléo ABS, Buitink J, Flornes L, Johannessen HF og Schjolden J (1998). Salttoleranse hos karuss Carassius carassius og dens innvandring til Norge. Fauna 51 (4): 136–140.

Øxnevad SA, Poléo ABS, Østbye K, Heibo E, Andersen RA og Vøllestad LA (1995). En ny teori om karussens innvandring og utbredelse i Norge. Fauna 48: 123–127.