Sjøharene, eller Aplysiida som de navngis innen systematikken, er en egen gruppe bunnlevende snegler i Heterobranchia som bare delvis har kvittet seg med restene av et sneglehus. I Norge har vi bare to arter i denne gruppa.

Kroppsbygning

Sjøharene har et skjoldformet redusert skall på innsiden av kappa på ryggsiden, og har ellers et spesielt utseende fordi kappa på ryggsiden er utviklet som to vingelignede utvekster kalt parapodier. I tillegg til har de vingeformede men sammenkrøllede rinoforer og munntentakler. Rinoforene er store og utstående og gir sneglen et harelignende utseende. Parapodiene har også den funksjonen at de kan få sjøharene til å svømme, ikke på samme måte som vingesneglene som er pelagiske hele livet, men som en mulighet for å unnslippe predatorer.

Sjøharen kan skille ut lilla blekk som en forsvarsmekanisme. Angivelig kjente romerne til dette, og skal ha brukt blekk fra sjøharer til å skrive med. 

Forsvarsmekanismer

Sjøharen har i likhet med mange andre nakne snegler innen Heterobranchia ikke muligheten til å gjemme seg inne i et sneglehus, men må unngå å bli spist på andre måter. I tillegg til å kunne svømme opp og unna noe den ikke liker, har sjøharene også muligheten til å skille ut et lilla blekk, på samme måte som blekksprut spruter sitt sorte blekk, for å holde rovdyr unna. Dette lilla blekket er et stoff som sjøharene bruker spesifikt for å holde unna krabber og andre predatorer. Blekket er dannet at phycoerythrin som vi finner som fotosyntetisk pigment i rødalger, der sjøharen omdanner dette fargestoffet til aplysioviolin.

Ernæring

Sjøharene er herbivore og spiser hovedsakelig på rødalger. Men, i motsetning til sacoglossene som punkterer og suger cytoplasma ut av algeceller, så har sjøharene en mer gumlende måte å spise alger på. Sjøharene har en kraftig raspetunge som de bruker til å rive opp biter av alger med, og har i tillegg en krås ved magesekken som moser algebitene til en grov suppe som den selv filtrerer i enden av kråsen før den slurper i seg selve algejuicen. Kroppsfargen til sjøharene reflekteres ut ifra hvilke alger den har spist på.

Sjøharen Aplysia dactylomela finnes blant annet på Kanariøyene, og kan bli 40 cm lang. Ifølge Guinness rekordbok er den største sjøharen i verden Aplysia vaccaria. Den finnes i California, og blir opptil 1 meter lang og kan veie nesten 14 kg! 

Systematikk

Selv om sjøharene i de ulike verdenshavene er en stor gruppe med mange arter, har vi i norske farvann bare en art sjøhare, Aplysia punctata. Den mer skalldekte arten Akera bullata hører inn under denne samme ordenen som sjøharene, men vi kjenner igjen denne arten på det store eggformede skallet som dekker bakkroppen hos Akera. Dette er også en art som har utviklet store vingelignende parapodier på ryggsiden, og som også er i stand til å svømme.

YouTube video: Film av Aplysia punctata og andre sjøharer

Arter av sjøhare finnes nesten over hele kloden, inkludert på New Zealand hvor denne videoen er fra. 

Kilder

Carefoot TH (1987). Aplysia: its biology and ecology. Oceanography and Marine Biology: an annual review, 25: 167–284.

Siden siteres som:

Bakken T, Evertsen J og Skauge C. Aplysiida. www.artsdatabanken.no/Pages/339091. Nedlastet <dag/måned/år>.