Cellesugere Sacoglossa er en orden snegler i underklassen flergjellesnegler (Heterobranchia). Dette er snegler som har spesialisert seg på å stikke hull på og suge ut celleinnholdet fra flercellede organismer med store celler. Det er måten raspetunga (radula) er konstruert og svelghodet er bygget opp på som gjør artene i gruppa unike sammenlignet med andre flergjellesnegler. I Norge har vi åtte arter i ordenen.

Kjennetegn

Navnet Sacoglossa kommer fra latin og betyr tannsekk. Dette er fordi cellesugerne har en beholder i enden av raspetunga som de gamle og utslitte tennene blir oppbevart i. Oppbyggingen av raspetunga hos disse artene er meget spesiell sammenlignet med hos andre flergjellesnegler. Raspetunga har bare en enkelt rekke med tenner. Hver enkelt tann har en todelt funksjon – den øverste delen, bladet, enten river eller stikker hull på celleveggen, mens den nederste delen er direkte koblet sammen med neste tann i tannrekken. Den nederste delen på tanna beveger seg på en slik måte at den enten får bladenden på tanna til å svinge, eller dytter den direkte fremover (se figur).

Det finnes tre typer tannstrukturer som har hver sin funksjon. Den første kalles sagende, fordi enden på bladet er sagtannformet, og der bevegelsen får tanna til å svinge, slik at en raspende bevegelse river hull på celleveggen. Den andre kalles stikkende, fordi enden på bladet er formet som en dolk som punkterer celleveggen og drar den neste tanna inn gjennom celleveggen før den kutter seg gjennom resten av celleveggen. Den tredje kalles skjærende, fordi enden på tanna er formet som en avrundet kniv som skjærer seg gjennom celleveggen. Svelghodet gjør resten av jobben. Det er formet som en pumpe, og sørger for at celleinnholdet bak den punkterte celleveggen suges ut. I motsetning til alle andre snegler som bruker radula til å rive løs biter av byttet og svelge disse hele, så bruker artene i orden Sacoglossa munnen som et sugerør.

Fordi cellesugerne har tilpasset seg til å suge ut celleinnhold, så mangler de også en krås i tarmsystemet som ellers er vanlig hos andre grupper flergjellesneglene, som hos sjøharene (Aplysiida) og boblesneglene (Cephalaspidea).

Funksjon hos radula hos sacoglossene:

A – Sagtannformede tenner som svinger og skraper hull på celleveggen

B – Dolkformede tenner som punkterer og kutter seg gjennom celleveggen i svingende bevegelse

C – Knivbladformede tenner som skjærer seg gjennom celleveggen i en dyttende bevegelse

Biologi

Cellesugerne har tilpasset seg til å spise organismer som har store nok celler til at de kan punkteres og tømmes for innhold, derav navnet cellesugere. De aller fleste artene spiser alger, bortsett fra en art som spiser egg fra andre snegler.

Ikke bare kan de algespisende artene punktere og suge ut celleinnholdet i alger, men de har ulike tilpasninger i fordøyelsessystemet for å utnytte kloroplastene. Kloroplaster er organeller i alger og planter som inneholder klorofyll og som utfører fotosyntese. Fordøyelsescellene hos de algespisende artene er enten tilpasset slik at de tar vare på pigmentene fra kloroplastene som kamuflasje, eller så kan enkelte arter pakke inn kloroplastene i egne fordøyelsesmembraner som beskytter dem fra å bli brutt ned i fordøyelsescellene. De kan deretter fortsette å fungere fotosyntetisk i tarmkanalene hos sneglen, og på den måten produsere energi sneglen kan utnytte. Dette kalles ofte for kleptoplasti – det at cellesugerne stjeler kloroplaster fra algene og utnytter dem selv.

Blant de algespisende artene av cellesugere vi har i Norge, er det kun Elysia viridis som er i stand til å bedrive kleptoplasti. De andre artene spiser grønne og røde makroalger og utnytter pigmentene fra algene, men klarer ikke å utnytte kloroplastene til å drive fotosyntese. En av årsakene er at Elysia viridis spiser den meget spesielle grønnalgen pollpryd. Pollpryd oppfører seg fysiologisk som en stor celle. Elysia viridis utnytter pollpryd ved å punktere og suge ut celleinnholdet, men til forskjell fra hos andre alger, omsluttes kloroplastene hos pollpryd av beskyttende membraner. Kloroplasten med eget cytoplasma omsluttes altså som en egen pakke i tarmkanalene hos sneglen, og fortsetter der å drive fotosyntese som om ingenting har skjedd. Arten Elysia viridis er derfor en phycozoa, det betyr et dyr som er i stand til å utnytte fotosyntese til å gi seg selv ekstra næring. Men, over tid er ikke kloroplastene i stand til å reparere seg selv i tarmen til sneglen, så de brenner ut på tilsvarende måte som oppladbare batterier gjør. Sneglen kan utnytte aktive kloroplaster i flere uker, men må altså etter hvert fornye disse.

Elysia viridis har også tilpasset tarmsystemet og ytre deler av kroppen til å ta vare på kloroplastene ved å gi dem tilgang til lys. Ryggsiden er utviklet som to vingelignende organer, parapodier, som tarmkanalene strekker seg ut i. Ved å brette ut parapodiene, åpner ryggsiden seg som en luke og gir kloroplastene direkte tilgang til lys.

De andre algespisende artene av cellesugere innen slektene Hermaea, Placida og Limapontia spiser også makroalger som grønnalger og rødalger ved å punktere og suge ut celleinnholdet, men de mangler egenskapen med å beskytte kloroplastene. Kloroplastene ødelegges i fordøyelsen og er derfor ikke i stand til å drive fotosyntese. Pigmentene fra algene derimot holder ut lenge nok til at arten får de karakteristiske fargene som kamuflerer dem. Den eneste arten av cellesugere vi har som ikke er algespiser, er Calliopaea bellula som har spesialisert seg på å spise egg fra andre snegler.

Kilder

Christa G, Händeler K, Kück P, Vleugels M, Franken J, Karmienski D og Wägele H (2015). Phylogenetic evidence for multiple independent origins of functional kleptoplasty in Sacoglossa (Heterobranchia, Gastropoda). Organisms Diversity & Evolution 15: 23–36.

Evertsen J og Johnsen G (2009). In vivo and in vitro differences in chloroplast functionality in the two north Atlantic sacoglossans (Gastropoda, Opisthobranchia) Placida dendritica and Elysia viridis. Marin Biology 156: 847–859.

Hirokane Y, Miyamoto A, Kitaura J, Nakano R, Hirano YM, Kawane M og Yusa Y (2021). Phylogeny and evolution of functional chloroplast retention in sacoglossan sea slugs (Gastropoda: Heterobranchia). Organism Diversity & Evolution 22: 419–429.

Jensen K (1993). Morphological adaptations and plasticity of radular teeth of the Sacoglossa (= Ascoglossa) (Mollusca: Opisthobranchia) in relation to their food plants. Biological Journal of the Linnean Society 48:135–155.

Siden siteres som:

Bakken T, Evertsen J og Skauge C. Sacoglossa. www.artsdatabanken.no/Pages/334754. Nedlastet <dag/måned/år>.