Stråleflekklav
Arthonia radiata
Stråleflekklav er en vanlig pionérart på løvtrær med glatt bark. Den kjennetegnes av svært variable, uregelmessig flekkforma til forgreina eller stjerneforma fruktlegemer på et gråhvitt tallus. Tallus danner gjerne mosaikker og inneholder flercella grønnalger av Trentepohlia-typen. Sporene er 3-septerte uten forstørra endecelle.
Beskrivelse
Tallus
Talluset er ofte vidstrakt, gråhvitt, men ofte med et anstrøk av olivenbrunt. Det er glatt på overflata av substratet eller helt innleira i barken på vertstreet. Kanten av tallus er enten nokså utydelig eller avgrensa av en tynn brunaktig linje. Fotobionten er en flercella grønnalge av Trentepohlia-typen.
Fruktlegemer
Fruktlegemene er brunsvarte, uten rimaktig belegg (pruina), og svært variable i formen. De kan være alt fra uregelmessig flekkforma til tydelig stjerneforma, men er oftest avlange og forgreina. Fruktlegemene er enten innsenka i talluset eller delvis opphøyde, ca 0,2–1,5 x 0,1 –0,8 mm store eller i stjerneforma ansamlinger som er opptil 2,2 mm breie. De er ca 100– 130 µm høye.
Epitheciet er olivenbrunt og ca 8–15 µm høyt. Hymeniet er fargeløst eller med svakt anstrøk av bleikt olivenbrunt og ca 35–60 µm høyt. Hypotheciet er fargeløst eller bleikt olivenbrunt, og ca 5–30 µm høyt.
Parafysoidene er ca 1–1,5 µm breie. Spissene er svakt utvida til ca 2,5 µm, men mangler pigmenthetter.
Sporesekkene er kølleforma uten stilk, ca 28–50 x 13–18 µm, og inneholder 8 sporer. Sporene er fargeløse, smalt omvendt eggforma, ca 11–18 x 3–6 µm store, og har 3 tverrvegger. Endecella er ikke tydelig forstørra.
Ukjønna formering
Pyknidier forekommer. De er brunsvarte, innsenka i tallus eller svakt opphøyde, og ca 60–100 µm store. Veggene i pyknidiene er olivenbrune. Konidiene er stavforma og rette, ca 4–7 x 1 µm store.
Kjemi
Det er ikke påvist lavsyrer i tallus hos stråleflekklav. Hymeniet reagerer I+ rødt og KI+ blått. Sporesekkene har en ringstruktur som reagerer KI+ blått. Det olivenbrune pigmentet i fruktlegemene og pyknidiene blir grønt ved tilsetning av K (kalilut).
Økologi
Stråleflekklav er en vanlig pionerart i lavlandet i Norge. I Sør-Norge finnes den vanligvis i områder under 500 m mens den i Nord-Norge holder seg under 150 m. Stråleflekklav vokser på en rekke ulike løvtrær med glatt bark. Mer sjelden kan den også vokse på trær med tykkere og oppsprukken bark. Vanlige vertstrær for stråleflekklav i Norge er gråor, svartor, osp, bøk, bjørk, hegg, hassel, ask, kristtorn, syrin, spisslønn, eik, rogn, tindved, lind, selje, vierarter og alm.
Utbredelse i Norge og Norden
Stråleflekklav finnes i store deler av landet, men er forholdsvis sjelden i innlandet og lengst i nord. Ellers i Norden er arten kjent fra Danmark, Finland og Sverige.
Global utbredelse
Stråleflekklav er vidt utbredt på den nordlige halvkule fra mediterran og nemoral til nordboreal vegetasjonssone. Den er også rapportert fra Sør-Afrika og Australasia.
Forvekslingsarter
Unge eksemplarer av stråleflekklav uten velutvikla tallus kan ligne på former av kvistflekklav Naevia punctiformis med avlange fruktlegemer. Slike former skilles fra stråleflekklav ved å mangle algeceller og hymeniet har ingen amyloid (I negativ) reaksjon. Sporene hos kvistflekklav er dessuten opp til 9 µm breie og har 3–5 tverrvegger. Eksemplarer med bare 3 tverrvegger er imidlertid ikke uvanlig hos kvistflekklav.
Svartflekklav Arthonia atra kan ligne stråleflekklav, og de to artene kan opptre i samme habitat og til og med på samme trestamme. Svartflekklav skiller seg fra stråleflekklav på et mer sølvhvitt tallus og kraftigere, smalt avlange fruktlegemer som er tydelig opphøyd over tallus. Fruktlegemene er også ofte ordnet parallelt. I tillegg har fruktlegemene til svartflekklav en velutvikla kant, spalteforma skive og hymeniet reagerer I+ blått.
Litteratur
Cannon P, Ertz D, Frisch A, Aptroot A, Chambers S, Coppins BJ, Sanderson N, Simkin J og Wolseley P (2020). Arthoniales: Arthoniaceae. Revisions of British and Irish Lichens 1: 1–48.
Sundin R (1999). Phylogenetic and taxonomic studies within Arthonia Ach. (Ascomycetes, Arthoniales). Botaniska institutionen, Stockholms universitet, Stockholm.
Wirth V, Hauck M og Schultz M (2013). Die Flechten Deutschlands, vol. 1+2. Ulmer, Stuttgart. 1244s.