Marint gruntvann

Marine gruntvannsområder er de delene av saltvannsbunnsystemet M og marine vannmasser H som er i den eufotiske sonen, altså så dypt at nok lys trenger ned til at alger kan vokse. Som regel ligger dette på mellom 20 og 40 meters dyp, avhengig av hvor man er langs Norskekysten. 

I alt har 9 hovedtyper i NiN blitt vurdert. Under saltvannbunnsystemer M gjelder dette Grunn marin fastbunn M1, Fast fjærebelte-bunn M3, Grunn marin sedimentbunn M4, Marin undervannseng M7, Helofytt-saltvannssump M8, Litoralbasseng-bunn M9, Marin grotte og overheng M10 og Oksygenfattig marin sedimentbunn M13. Under marine vannmasser H er kun Vannmasser i fjorder, poller og litoralbasseng H2 omhandlet i dette kapitlet. 

I tillegg til at alle hovedtyper har blitt vurdert for seg etter utvalgskriterium Type 1.1, har ekspertgruppen valgt ut noen grunntyper eller kombinasjoner av grunntyper under M1, M3 og M4 som vurderingsenheter etter utvalgskriterium Type 1.3 (kvalitativt annerledes påvirkningsfaktor enn hovedtypen og som kan gi høyere rødlistekategori). Vurderingsenheter tatt ut etter utvalgskriterium Type 1.3 for region «sør» gjelder Nordsjøen og Skagerrak, som ses på som en samlet kystvannssone under NiN. Med «nord» menes Norskehavet og Barentshavet sør, som er to individuelle kystvannssoner, men som det her har vært relevant å slå sammen til én region.