Laksandhunnen har brunt hode som står i sterk kontrast til den gråhvite kroppen.

Laksanda hekker over store deler av landet, men mer fåtallig på Vestlandet. Den er knyttet til fiskerike elver og større næringsfattige vann med klar sikt. Hannen har grønnsvart hode, hvitaktig bryst og kroppssider og svart rygg. Hunnen har brunt hode og gråhvit kropp. En del individer overvintrer i Norge, men mange tilbringer vinteren i Danmark, Tyskland og Nederland. Laksanda lever primært av fisk.

Laksandhannen i praktdrakt (under paringstiden) har grønnsvart hode, hvitt eller lakserosa bryst og kroppssider og svart rygg.

Kjennetegn

Laksandhann med metallisk grønnglinsende hode. Nebbet er tynt og spisst med krok på spissen som er velegnet til å fange fisk med.

Laksanda er med sine 58–72 cm og 900–2100 gram en stor, lang og slank and. Det rødlige nebbet er tynt og spisst med krok på spissen. Beina er oransjefarget. Fjærene i nakken er noe utstående slik at hodet får et rufsete preg. Begge kjønn har hvite vingepaneler, men disse er større hos hannen. Kjønnene er ulike.

Hannen i praktdrakt (under paringstiden) har grønnsvart hode, hvitt eller lakserosa bryst og kroppssider, og svart rygg. Hunnen og ungfuglene har brunt hode som står i sterk kontrast til den gråhvite kroppen. Hunnen har også hvitt hakeparti. Hannen i eklipsedrakt (utenfor paringstiden) er lik hunnen, men har mer hvitt i vingene.

Hannens kurtiselyd er et metallisk, hardt, rullende og eiendommelig "ka-tau-tau-tau". Hunnene ytrer et hardt, dypt og kort "krak" som ofte repeteres i serier.

Biologi

Laksanda foretrekker fiskerike innsjøer og elver med klart vann i skogsområder.

Den er en utpreget fiskespiser som foretrekker fisk som er under 10 cm. Laksanda spiser også en del skjell, krepsdyr og insekter.

Pardannelsen skjer fra oktober og utover vinteren eller tidlig vår. Hannen forlater hunnen når hun er i gang med ruging av eggene. Begge kjønn hekker som regel fra de er to år gamle.

Reiret plasseres i hulrom i trær, blant røtter eller direkte på bakken. Laksanda bruker også gjerne fuglekasser.

Eggleggingen skjer som regel i mai–juni. Normalt legges 8–12 egg (6–14), og de er kremhvite av utseende. Hunnen ruger eggene i 30–32 dager. Ungene forlater reiret etter omtrent 24 timer og finner føde selv. De passes av hunnen og er flygedyktige etter 60–70 dager.

Utbredelse

Laksanda hekker fra Nordvest-Europa og østover i et bredt belte gjennom Sibir og i det nordlige Nord-Amerika. Arten forekommer i tillegg i Himalaya. Den hekker over store deler av Norge, men mer fåtallig på Vestlandet.

En del individer overvintrer i Norge, spesielt i kystnære strøk i Sør-Norge, men også innover landet på Østlandet. Mange trekker sørover i september–oktober, og overvintrer i Danmark, Tyskland og Nederland.

Bestandsstatus

Hekkebestanden i Norge ble i 2015 vurdert til 3500–5000 par, men bestandsutviklingen ansees å være ukjent.

Forvekslingsarter

Laksanda ligner på slektningen siland, men er betydelig større. Laksandhannen er betraktelig lysere enn silandhannen grunnet hvite eller lakserosa kroppssider og bryst. Hunnen skilles fra silandhunnen ved et tydelig skille mellom brunt hode og grå kropp samt hvit hakeflekk.

Kilder

Artsobservasjoner - https://www.artsobservasjoner.no/

BirdID’s Bird Guide - https://quiz.natureid.no//bird/eBook.php

Cramp S (red.) (1977). Handbook of the birds of Europe, the Middle East and North Africa. The birds of Western Palearctic. Volume I. Ostrich to ducks. Oxford University Press, Oxford. 722s.

del Hoyo J, Elliott A og Sargatal J (red.) (1992). Handbook of the birds of the World. Volume 1. Ostrich to ducks. Lynx Edicions, Barcelona. 696s.

Gjershaug JO, Thingstad PG, Eldøy S og Byrkjeland S (red.) (1994). Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu. 552s.

Kear J (red.) (2005). Bird families of the World. Ducks, geese and swans. Volume 2: Species accounts (Cairina to Mergus). Oxford University Press, Oxford. 462s.

Shimmings P og Øien IJ (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF‐rapport 2015‐2, Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim. 268s.

Svorkmo-Lundberg T, Bakken V, Helberg M, Mork K, Røer JE og Sæbø S (red.) (2006). Norsk VinterfuglAtlas. Fuglenes utbredelse, bestandsstørrelse og økologi vinterstid. Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim. 496s.