Sangsvane
Cygnus cygnus
Sangsvane er en av de største fuglene i Norge, og er lett kjennelig på sin store hvite kropp og gule nebb. De svømmer med en hals som er rett, i motsetning til knoppsvane.
Sangsvane hekker hovedsakelig i skogsvatn i Troms og Finnmark, men har i de senere årene spredt seg sørover til Østfold. Den er en av de største fuglene i Norge og er lett kjennelig på sin store hvite kropp og gule nebb. Sangsvane overvintrer hovedsakelig i ferskvann i Sør-Norge, men kan også opptre i kyststrøk. Den beiter på vannplanter og dyrket mark.
Kjennetegn
Voksne sangsvaner kjennetegnes av den hvite fjærdrakten og et svart nebb med gul basis.
Unge sangsvaner (i forgrunnen) er grå med et svart nebb med lyserød basis.
Voksne sangsvaner kjennetegnes av den hvite fjærdrakten og et svart nebb med gul basis, mens ungfuglene er grå med et svart nebb med lyserød basis. Når de står på land, ser man at både unge og voksne fugler har svarte bein. Ungfuglene skifter til voksendrakt når de er 1–1,5 år gamle. Sangsvanene er store fugler med en vekt på 8–10 kg, og kjønnene er like. De har en trompetaktig lyd.
Biologi
Sangsvane karakteriseres gjerne som en ødemarksfugl da den ofte hekker langt fra folk. På hekkeplassen er den normalt stille og sky.
Hekkingen foregår i myrer og sumpområder, ofte ved mindre vann i skoglandskap, men arten kan også hekke på fjellet. Paret er monogamt og holder sammen hele livet. Både hannen og hunnen deltar i reirbyggingen, og reiret, eller reirplassen, blir ofte benyttet flere år på rad. Hekkingen begynner i april–mai. Reiret kan ha en diameter på 2 meter og bygges av plantedeler og jord. Paret hevder territorium meget sterkt og kan angripe store dyr som sauer og hunder. Hunnen legger 2–7 egg som ruges i 35 dager før de klekkes. Ungene forlater reiret rett etter at de er klekket. De passes av foreldrene, men finner sin egen mat. Ungene blir flygedyktige etter ca. 90 dager og holder sammen med foreldrene gjennom den første vinteren.
Sangsvanene beiter hovedsakelig på vannplanter i ferskvann. Med sin lange hals når den langt ned. Langs kysten beiter den hovedsakelig ålegras Zostera sp. Den kan også beite på land der den finner spillkorn, samt rester av potet og gulrot når åkrene er høstet.
Sangsvanene overvintrer langs hele norskekysten fra Troms og sørover. Mange holder også til i innlandet ved vassdrag og grunne innsjøer.
Når sangsvanene står på land, ser man tydelig de store, svarte føttene.
Utbredelse
Sangsvanene hekker fra Island i vest til Stillehavet i øst. I Norge hekker den hovedsakelig i Troms og Finnmark, men har bredt seg sørover og hekker nå flere steder i Sør-Norge helt sør til Østfold.
Bestandsstatus
Den norske hekkebestanden er anslått til 350–600 par.
Sangsvaner flyr med utstrakt hals.
Forvekslingsarter
Arten skilles fra knoppsvane på en tilsynelatende slankere kropp og rettere hals i svømmepositur, samt det gule partiet på nebbet.
Kilder
Cramp S og Simmons KEL (1977). Handbook of the birds of Europe the Middle East and North Africa. Volume I. Ostrich to ducks. Oxford University Press. 722s.
Shimmings P og Øien IJ (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2. 268 s.