Det som skal vurderes er plasseringen av polygon eller annet utfigurert natur(type)område, her kalt observasjonsenheten, til én av de seks bioklimatiske seksjonene som forekommer i området NiN skal dekke.

Variabler

Utfyllende forklaring

Variabelen bioklimatiske seksjoner (6SE) uttrykker variasjon i  vanntilgang på regional skala, som først og fremst kommer til uttrykk som variasjon i humiditet (klimatisk fuktighet). Humiditeten øker når nedbøren øker og når temperaturen avtar. Humid klima finnes i kystnære områder der fuktig havluft presses opp og avkjøles i møtet med høye fjell. Havet har imidlertid også en modererende effekt på temperaturklimaet. Kjølige somre og milde vintre, det vil si liten temperaturamplitude gjennom året (oseanisk klima), er derfor typisk for kystnære områder, mens innlandet typisk har et tørt (kontinentalt) klima med varme somre og kalde vintre. Den regionale komplekse miljøvariabelen bioklimatiske seksjoner (6SE) fanger opp både humiditet og oseanitet.

Trinninndelingen i seks trinn kalt seksjoner (sju på global basis) følger tradisjonen etter Ahti et al. (1968) for seksjonsinndeling av det norske fastlandet, med de tilpasninger som er gjort i den norske vegetasjonsseksjons-inndelingen, først av Dahl et al. (1986) og seinere av Moen (1998). Av de seks seksjonene, finnes én (klart kontinental seksjon C2) bare på Svalbard.

Bakkestuen et al. (2008) operasjonaliserte variasjonen som ligger til grunn for denne regionale gradienten som en trinnløs seksjonsgradient ved PCA-ordinasjonsanalyse av over 50 klimatiske og andre variabler. Seinere (ca. 2015) er analysene repetert med et oppdatert datasett. Resultatet er et kartdatasett som identifiserer tilhørighet til bioklimatisk seksjon på grunnlag av geografisk plassering.