Berggrunn med avvikende sammensetning - som uLKM på jorddekt mark

• ultramafisk berggrunn (peridotitter og dunitter)
• artssammensetningen inneholder serpentinarter, arter som tåler at innholdet av tungmetaller og magnesium er høyt mens kalsiuminnholdet er lavt. Dette er mest synlig på nakent berg og åpen grunnlendt mark.

Bare basistrinn BK∙a gir seg tydelig nok utslag i artssammensetningen på jorddekt mark til å gi grunnlag for en uLKM, resten gir opphav til uLKM på nakent berg. Gå til full beskrivelse av variabelen for å se alle basistrinn.

ultramafisk berggrunn – samlebetegnelse for dypbergarter med høyt innhold av mafiske mineraler, det vil si mineraler med høy tetthet og høyt tungmetallinnhold

Berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning skal brukes til å skille kartlagte områder som forkommer på ultramafiske bergarter, inkludert olivinstein.

Ultramafiske bergarter har høyt innhold av en del tungmetaller som jern, krom, kobolt, magnesium og nikkel, mens kalsium (mer eller mindre) mangler.

Peridotitter er de kvantitativt viktigste ultramafiske bergartene. Peridotitter er størkningsbergarter med høyt innhold av mineralet olivin (peridot), som er et enkeltsilikat med magnesium og/eller jern. Peridotitter med mer enn 90 % innhold av olivin kalles olivinstein (dunitt). Et omdanningsprodukt fra olivinstein er serpentinstein (serpentinitt). Serpentinstein er dominert av serpentin, som er et magnesium-jern-nikkeldominert silikat. Fordi metamorfosegraden varierer mye finnes ofte serpentinitt sammen med peridotitt. Begge inngår i basisklassen BK∙a.

Berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning forekommer i, og gir opphav til, variasjon i artssammensetning i hvert fall i naturtypene fastmarksskogsmark (T4), åpen grunnlendt mark (T2) og fjellhei, leside og tundra (T3) på jorddekt mark og, enda tydeligere, på nakent berg (T1).

Både olivinstein og serpentinitt har en karakteristisk gulbrun–rødbrun overflatefarge. Distinkte landformer (åser, topper) dominert av ultramafiske bergarter med mye nakent berg har derfor ofte en karakteristisk rødbrun farge (se Bilde #1). Forstavelsen ’raud-’ inngår ofte i navn på disse, jf. stedsnavnene Rødøy og Raudeberg). Det største sammenhengende området dominert av ultramafiske bergarter i Norge (BK∙a) utgjøres av størsteparten av øyene Leka (Leka, NT) og Rødøy (Rødøy, No), men hovedtyngden av norske olivinsteinforekomster finnes i Møre og Romsdal og tilgrensende områder der hundrevis av større og mindre olivinsteinforekomster finnes innsprengt som øyer i gneis.

Ultramafiske bergarter gir seg små utslag i artssammensetningen for karplanter, moser og lav på jorddekt mark, men i sprekker på nakent berg og svært grunnlendt åpen mark finnes et lite, eksklusivt utvalg av spesialtilpassete ‘serpentinarter’ eller spesialtilpassete ‘raser’ av arter, bl.a. blankburkne Asplenium adiantum-nigrum, brunburkne A. adulterinum, grønnburkne A. viride, fjellarve Cerastium alpinum og fjelltjæreblom Lychnis alpina. Skogsmark på ultramafiske bergarter huser en karakteristisk soppflora med mange sjeldne (og en del rødlistete) arter, hvorav en del klart prefererer slik mark. Eksempler er glatt storpigg Sarcodon leucopus og fagervokssopp Hygrophorus calophyllus.

Skogsmark på ultramafiske bergarter utspenner variasjonsbredden fra blåbærskog [uten tydelig preg av berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning (BK)] til lyngskog (dvs. UF∙bcdef) og variasjon i kalkinnhold fra temmelig kalkfattig til litt kalkrik (KA∙bcdef). Det er særlig de mest kalkrike skogene på ultramafisk berggrunn som huser en spesiell soppflora.