Gullkorallsopp
Ramaria brunneicontusa
Gullkorallsopp er kanskje ikke laget av gull, men er et vakkert skue likevel, med sine sterke oransje og gule farger.
Gullkorallsopp er kanskje den vakreste i hele korallsoppslekta. Med sine knall oransje greinspisser som lyser opp skogbunnen i kalkrik granskog, der den kommer opp av mosedekket, er dette en klassiker! Nedover greinene og øverst på foten er den lysende gyllengul. Arten kan opptre i store forekomster der det er gjenværende gammelskog innenfor utbredelsesområdet dens.
Kjennetegn
Unge eksemplarer av gullkorallsopp med sterkt oransje greinender. Denne arten har gått under flere vitenskapelige navn, deriblant Ramaria aurea. "Aurea" betyr da også "gull".
Gullkorallsopp lyser opp skogbunnen i kalkrik granskog. Alle bildene på denne siden er fotografert ved Lunner, Oppland.
Fruktlegemene er rikt forgreinet, men først relativt høyt oppe. Greinene er ofte ganske rett oppadstigende og samlet i små penselliknende knipper, vanligvis robuste. Fruktlegemene er ofte samlet i store klynger som kan danne rader og hekseringer. Greinendene er som unge sterkt oransje, men blekner snart til livlig gule. Foten er først livlig sitrongul, senere blekgul over bakkenivå (gult «magebelte»). Kjøttet er eggeplommegult i greinendene, ellers hvitt. Lukten er behagelig og maisliknende ved gjennomskjæring.
Sporene er 12–14,5 x 4,8–5,7 μm, smalt ellipsoide til boletoide, grovt vortete, og vortene sitter ikke i rader. Hyfene har bøyler. Basalmycelhyfene er for det meste uten bøyler og uten slim eller krystaller, men man ser ofte små slimdråper rundt hyfene. Helt i fotbasis finnes også noen hyfer som er dekket av store krystaller.
Habitat og utbredelse
De aller fleste funnene av gullkorallsopp er gjort i Oslofeltet. Arten viser liknende utbredelse som fiolgubbe Gomphus clavatus, men den framtrer som noe mindre kalkkrevende enn denne og arter som Ramaria fennica og R. cf. subtilis. Den er nesten bare funnet i gammel granskog som ikke er resultat av moderne flatehogst. I et mindre område på Hadelands østås i Lunner, der flere populasjoner er fulgt gjennom 30 år, er det registrert en markant nedgang etter hvert som de fleste gammelskoger er blitt flatehogd. Funn på sørlandskysten representerer en sørlig utpost. I Sverige er arten utbredt i sørlige/sentrale kalkområder, mens den fortsatt ikke er funnet i Finland.
Natur i Norge (kartleggingsenheter): T4-C-3, T4-C-4, T4-C-7, T4-C-8. Arten er knyttet til lågurtskog og kalklågurtskog med gran og tilgrensende bærlyngtyper med furuinnblanding.
Forvekslingsarter
Arten er lett gjenkjennelig, iallfall som ung, på farge, størrelse/vekstform og store og grovt ornamenterte sporer, samt tilstedeværelse av bøyler. Den har vært kjent i en lengre periode – delvis under navnet «aurea», et svært beskrivende navn – og dels under navnet Ramaria largentii (jf. Petersen 1997). Navnet R. aurea går helt tilbake til Schaeffer (1763), som samlet eksemplarer i Regensburg-området i Bayern. Det er sannsynlig at Fries´ sanksjonerte beskrivelse av R. aurea representerer denne lauvskogsarten, siden noen liknende art i lauvskog ikke er funnet i Norden.
Navnet Ramaria brunneicontusa representerer utvilsomt den aktuelle arten (jf. DNA-studier, Helsinki), og vi har derfor valgt å bruke dette navnet. Ramaria largentii, derimot, er en amerikansk art som representerer et annet, men nærstående (utseendemessig og genetisk) takson.