Synergus apicalis Hartig 1841

Hunn: Antennene er gule, har 14 ledd, og blir mørkere mot enden. Førsteleddet er tykt og flaskeformet. Hodet er svart med brunskjær ut fra munnen. Munndelene er mørkebrune. Mellomkroppen er svart med svakt tverrgående mikroskulptur på oversiden. Notauliene har maks 3/4 lengde og ingen midtfure. Vingeskjellene (tegulae) er lyst nøttebrune i fargen. Skutellgropene er grunne og skinnende og nært adskilte. Mesopleuron har svakt langsgående struktur. Beina er mørkebrune til gule. Vingene har lyse ribber og hår og en utydelig lukket radialcelle. Bakkroppen er skinnende mørkebrun med en noe mørkere bakpart. Stort og blekt hypopygium. Bakkroppen er ikke punktuert. Lengde 1,4–3,6 mm.

Hann: Antennene er gule og har 15 ledd. Andreleddet (pedicellus) er lengre enn bredt. Tredjeleddet har en svak bøyning. Hodet er gult til rødbrunt med korte lyse hår, spesielt rundt munnpartiet. Munndelene er gule, mens kjevene har mørkere kanter. Mellomkroppen er mørkebrun med lysere farge på sidene og svakt tverrgående mikroskulptur på ryggsiden. Notauliene har maks 3/4 lengde og ingen midtfure. Vingeskjellene (tegulae) er lyst nøttebrune i fargen. Skutellgropene er grunne og skinnende og nært adskilte. Mesopleuron har svakt langsgående struktur. Beina er mørkebrune til gule. Vingene har lyse ribber og hår og en utydelig lukket radialcelle. Bakkroppen er skinnende mørkebrun med en noe mørkere bakpart. Stort og blekt hypopygium. Bakkroppen er ikke punktuert. Lengde 1,3–3,2 mm.

Finnes trolig der vertene er utbredt i Norge. Registrerte funn fra Østlandet.

Det hersker stor usikkerhet om artsfordelingen i slekten Synergus. Synergus apicalis og S. tibialis er to svært like arter som heller ikke kan skilles fra hverandre ved bruk av DNA-strekkoding. Det er åpenbart behov for en revisjon og dypere studier på denne artsgruppen.