Andefamilien omfatter svaner, gjess og ender. De er tilpasset et liv i tilknytning til vann og omfatter arter med stor forskjell i beitevaner. Noen arter spiser utelukkende vegetabilsk føde som ofte hentes ved å kun duppe hodet under vann, mens andre arter spiser kun animalsk føde som hentes ved å dykke.

Noen begreper

Gressender – alle arter i slektene Anas (for eksempel stokkand, stjertand og krikkand), Mareca (for eksempel brunnakke og snadderand) og Spatula (for eksempel skjeand og knekkand) blir kalt gressender og kjennetegnes blant annet ved at de normalt ikke dykker etter føden. Hannene til disse artene er svært fargerike, mens hunnene er mer brunspraglet for blant annet å gå i ett med vegetasjonen når de ruger.

Dykkender og fiskender – dette er alle arter som kan dykke for å finne maten, enten dette er planter eller dyr på bunnen, eller for å fange fisk og andre dyr som lever i de frie vannmassene. Noen arter skiller seg klart fra hunnene i fjærdrakta, men der gressendene er fargerike, har hannene hos dykkendene ofte mer svarte eller hvite partier, som hos toppand og kvinand. Fiskendene skiller seg fra dykkendene blant annet ved sine lange og smale nebb.

Myting, eller fjærskifte – alle andefugler skifter de store fjærene i vingene samtidig i løpet av sommeren eller tidlig om høsten. Da blir de, i motsetning til de fleste andre fugleartene som bare skifter en eller noen få fjær samtidig, ikke i stand til å fly i løpet av 3–4 uker. I denne perioden er de svært sårbare for fiender, og hannene hos endene skifter da fra praktdrakta til en mer anonym brun- eller gråspraglet fjærdrakt, mer lik hunnens fjærdrakt, for å unngå å bli oppdaget av fiender.