Sjøorre, her representert ved en hannfugl, hekker i innlandet, men trekker ut til kysten for å myte og overvintre.

Sjøorren er en stor dykkand som opptrer i marine områder i vinterhalvåret. Den hekker ved ferskvann.

Kjennetegn

Sjøorren er nest etter ærfuglen den største dykkanda i Norge. Hannen er kullsvart, delvis med grønn eller fiolett glans hvis man ser den på nært hold, og med en liten hvit flekk under øyet. Nebbet er overveiende rødgult og oppsvulmet ved basis («knøl»). Beina er røde. Hunnen har en mørkebrun fjærdrakt med én lys flekk fra nebbrota til øyet og en annen fra bakkant av øyet til nakken. Begge kjønn skilles fra svartand på det hvite vingespeilet, som er meget synlig i flukt. I sommerdrakt er hannen mer lik hunnen, men den skifter tilbake til praktdrakten kort tid etter myteperioden. Ungfuglene har en fjærdrakt lik hunnens inntil de blir kjønnsmodne 2 år gamle.

Biologi

Reiret plasseres i nærheten av et vann, i kratt av vier, einer eller lyng. Reiret er lite forseggjort, og eggene legges så godt som direkte på bakken mellom blad etc. som eggene kan dekkes med. Hunnen legger 7–10 egg som ruges i 27–28 dager. Ungene forlater reiret straks etter at de er klekket og forflytter seg sammen hunnen til nærmeste vann der de passes av henne til de er flygedyktige etter 50–55 dager. De finner i denne perioden mat på egen hånd ved å dykke på grunt vann, ned til ca. en halv meter.

Kort tid etter at rugingen har begynt, slår hannene seg sammen og forlater området. De trekker da gjerne til egnede myteområder langs kysten, som regel med sandbunn.

Vinterstid spiser sjøorren hovedsakelig bløtdyr som muslinger og snegler, krepsdyr, pigghuder og mangebørsteormer. Det er lite kjent hva den spiser på hekkeplassene, men trolig mest insektlarver og krepsdyr i tillegg til noen planter.

Utbredelse

Arten hekker fra Fennoskandia og østover til Nord Amerika. Den har en utbredelse som ligner svartandas, men den hekker lenger mot sør både i Eurasia og i Nord-Amerika.

I Norge finnes den i høyereliggende vann i Sør-Norge og nordover til Finnmark.

Hunnene og årsungene forlater hekkeområdene i innlandet og trekker til kysten fra september–oktober. De største vinterforekomstene i Norge synes å være på kyststrekningen fra Lista til Jæren samt Trøndelag.

Bestandsstatus

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått å være 400–650 par.

Forvekslingsarter

Sjøorre kan forveksles med svartand, men er mye større enn denne. Den skiller seg også fra svartand ved at den har hvite felt på vingene.

Kilder

Cramp S og Simmons KEL (1977). Handbook of the birds of Europe the Middle East and North Africa. Volume I. Ostrich to ducks. Oxford University Press. 722s.

Shimmings P og Øien IJ (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2. 268 s.