Sabinemåke
Xema sabini
Den høyarktiske sabinemåken er en vakker måke med en mørk hette og mørke vingespisser.
Sabinemåken er en liten og mørkhodet måke med svakt kløftet stjert som i flukt kan minne om en terne. Den plasserer reiret nær ferskvann, gjerne på mose og gressbevokst tundra.
- Innhold
- Kjennetegn
- Biologi
- Utbredelse
- Bestandsstatus
- Diett
Kjennetegn
Sabinemåken er ca. 30 cm lang og veier ca. 200 gram. Dette er en liten måke med lett flagrende, ternelignende flukt. I sommerdrakt har den et mørkegrått hode med mørkt nebb og gulaktig nebbspiss. I alle drakter har den en markert tegnet vingeoverside med vingedekkere og svarte ytre vingefjær i kontrast til hvite vingefjær innerst. I vinterdrakt har den hvitt hode med mørk nakke. Kjønnene er like, men hannen er gjerne litt større enn hunnen.
Når sabinemåken sitter på bakken, ser man tydelig den karakteristiske hetten.
Biologi
Sabinemåken hekker på bakken, oftest i en rødnebbternekoloni. Alder ved første hekking er ukjent. Den legger 2–3 egg i juni. Eggene ruges av begge foreldrene i ca. 24 dager.
Sabinemåken lever av små fisk, krepsdyr, bløtdyr og insekter. Den henter næring både fra de øvre vannmasser og på land (insekter). Utenfor hekketiden lever de av småfisk og krepsdyr.
Sabinemåken har en fullstendig myting (fjærfelling) etter hekkesesongen fra slutten av august. Vingefjærene mytes hovedsakelig i overvintringsområdene fra november. Den skifter til sommerdrakt i mars–mai.
Utbredelse
Sabinemåken er utbredt i arktisk del av Nord-Atlanteren og i arktisk Russland. I Norge hekker den bare på Spitsbergen. Arten overvintrer i sørlige deler av Atlanteren og Stillehavet
Bestandsstatus
Hekkebestanden på Spitsbergen er beregnet til 25–125 par (2015). Se ellers www.seapop.no.