Fjelljo
Stercorarius longicaudus
Fjelljoen er, som navnet antyder, en fjellfugl. Den kjennes lett fra de andre joene på sin lange stjert.
Fjelljoen, med sin lange stjert og sin grasiøse flukt, er en sjøfugl som tar fjellet i bruk i år med gode forekomster av smågnagere. Den er en trekkfugl som tilbringer vinteren i marine områder, ofte på den sørlige halvkule.
- Innhold
- Kjennetegn
- Biologi
- Utbredelse
- Bestandsstatus
- Diett
Kjennetegn
Fjelljoen er ca. 55 cm lang og veier ca. 300 gram. Den ligner den lyse fargevarianten av tyvjo, men mangler det mørke brystbåndet som tyvjoen kan ha. Ryggen er dessuten lysere gråbrun, og den har mindre hvitt på vingene i flukt. De to midterste stjertfjærene stikker opptil 20 cm forbi de øvrige. Ungfuglene er også svært lik unge tyvjoer, men har mindre hvitt i vingene i flukt.
Biologi
Fjelljoen hekker som regel i spredte par, men kan også forekomme i kolonier. Reiret legges ofte på en forhøyning i terrenget. Alder ved første hekking er ukjent. Den legger 1–2 (3) egg i juni. Eggene ruges av begge foreldrene i ca. 23 dager. Ungen forlater kolonien når de er 1–2 dager, og er flyvedyktige etter ca. 25 dager.
Fjelljoen lever om sommeren mest av smågnagere, insekter og bær. Utenom hekketiden lever den av pelagisk fisk og andre marine organismer.
Fjelljoen har fullstendig myting (fjærskifte) i oktober–mars og delvis myting av fjær på hodet, kropp og midtre stjertfjær i mars–april. Stjertfjærene trenger 30–40 dager på å vokse ut.
Fjelljo på bakken. Den lange stjerten vises fremdeles.
Utbredelse
Fjelljoen har en sirkumpolar utbredelse. I Norge hekker den spredt i fjellet fra Hardangervidda til Varanger. Mens den er en utpreget fjellfugl i Sør-Norge, finnes den også ut mot kysten i Finnmark og på Svalbard.
Bestandsstatus
Hekkebestanden ble på begynnelsen av 1991-tallet vurdert å være i intervallet 1000–5000 par (Gjershaug et al. 1994). Det finnes ikke indikasjoner på at den har endret seg vesentlig etter dette. På Svalbard hekker trolig bare 25–50 par (2015). Se ellers www.seapop.no.
Referanser
Gjershaug JO, Thingstad PG, Eldøy S og Byrkjeland S (red). (1994). Norsk fugleatlas. – Norsk ornitologisk forening. Klæbu.