3ML Landformer knyttet til massebevegelse på land

–FJ Flytjordsvalk. I alpine og arktiske strøk fører mange steder fryse- og tineprosesser sammen med vannmetning av marka til at jord får en suppeliknende konsistens. Slik flytjord vil ofte flyte langsomt nedover i terrengets helningsretning (se NiN[1]AR16 for utfyllende beskrivelse av jordflyt, solifluksjon, som geomorfologisk prosess). Vegetasjon eller steiner nær jordoverflata reduserer jordflyten lokalt og forårsaker at jordbevegelsen blir ujevn. Da kan det oppstå en roterende bevegelse som fører til dannelse av jordtunger eller flytjordsvalker (flytjordsvoller, solifluksjonstunger). Større steinblokker beveger seg ofte raskere enn det øvrige materialet, og kan pløye opp en voll foran seg og etterlate en fure i bakkant.

– Flytjordsvalk er en vanlig landform i alpine og arktiske områder. Fra og med mellomalpin og mellomarktisk bioklimatisk sone mot soner med enda strengere klima, er mer eller mindre all mark påvirket av jordflyt (solifluksjon).

–FU Fjellskredur er ur som har oppstått spontant etter ett enkeltstående, massivt fjellskred. Fjellskredur kjennetegnes ved ikke å ha styrtgradering; oftest består ura av store blokker som i ekstreme tilfeller kan fylle en hel dalbunn.

– Fjellskred kan føre til store naturkatastrofer. De mest kjente fjellskredene i Norge i nyere tid er Loenskredene i 1905 og 1936 (Loen, Stryn, Sogn og Fjordane) og Tafjordskredet (Norddal, Møre og Romsdal) i 1934, som til sammen kostet 175 mennesker livet. I Norge har det historisk sett gått 2–3 fjellskred med katastrofale følger hvert århundre. Det største historiske fjellskredet i Norge er Tjelleskredet i Langfjorden, en sidearm til Romsdalsfjorden (Nesset, Møre og Romsdal), som fant sted i 1756. Omfanget av dette fjellskredet er anslått til ca. 15 millioner m³ (40 millioner tonn) steinmasse, og førte til flodbølger som var over 50 m høye (http://www.geoportalen.no/skredulykker/fjellskred/). Til sammenlikning omfattet Tafjordskredet ca. 3 millioner m³ steinmasse. Det er anslått at flodbølgen som oppsto etter fjellskredet i Loen i 1936 der deler av det 1493 m høye Ramnefjellet løsnet og falt ned i Loenvatnet, hadde en høyde på 70 m. Ingen av disse fjellskredene har imidlertid etterlatt noen fjellskredur på land.

– Et eksempel på en stor fjellskredur er Gloppedalsura (grensa mellom Bjerkreim og Gjesdal kommuner, Rogaland) som dekker en hel dalbunn. Skredaktiviteten var sannsynligvis spesielt høy rett etter istida (på grunn av trykkavlasting av fjell som før var dekket av is). Gloppedalsura kan derfor være resultatet av en kombinasjon av steinsprang og fjellskred.

–FV Flomrasvifte er ei ras-ur som ofte utsettes for forstyrrelser i form av snøras og kraftige bekkeflommer. Bekkeflommer påvirker overflatas utforming (se NiN[1]AR29, kapittel C2 om fluviale erosjons- og sedimentasjonsprosesser) ved å erodere vekk materiale og ved å avsette levéer (se beskrivelsen av landformenheten levé i landformgruppa avsetningsformer knyttet til rennende vann (3AR)] på overflaten av den vifteformete talusen. Slik formes og bygges ei flomrasvifte opp. Ei typisk flomrasvifte skiller seg formmessig klart fra en talus, men overganger mellom de to landformenhetene er vanlig.

–JS Jordskred. Etter langvarig regnvær kan tjukke jordmasser i bratte fjellsider bli så mettet med vann at de blir ustabile og det går jordskred. Enkelthendelser av jordskred resulterer i suksesjon, ofte rask, fra åpen skredmark til fastmarksskogsmark eller andre natursystem-hovedtyper. Slike jordskred preger landskapsbildet i relativt kort tid (i denne tida tilhører skredområdet natursystem-hovedtypen T25 Historisk skredmark). På steder der det går gjentatte jordskred, eller alle jordmassene raser ut slik at fast fjell blottlegges i skredbanen, preges imidlertid landskapsinntrykket i lang tid av jordskred og jordskredbaner (det samme gjelder for «faste» snørasbaner).

–LS Leirskred(grop). Leire som avsettes i havet (marine leiravsetninger) består av leirpartikler og havsalt. Leirpartiklene er flate og ligger stablet som et korthus med salt som stabiliserende element mellom hvert «kort». Marin leire som legges på land som følge av landheving, vil uunngåelig tilføres ferskvann (grunnvann og overflatevann). Gradvis og over lang tid vasker vannet saltet ut av leira, som da blir ustabil («kvikk»). En liten forstyrrelse kan være nok til at leira blir flytende og begynner å forflytte seg nedover i terrengets helningsret­ning. Faktorer som kan initiere et leirskred (eller «leirfall») er menneskelig aktivitet og at en elv eller bekk undergraver ei leirskråning. Terreng som ikke er veldig bratt er mest utsatt for leirskred. Leirskred kan bre seg over et stort område og etterlater seg en leirskredgrop.

– Leirskred har gjennom lang tid vært vanlig i deler av Norge som er dominert av marin leire. Store leirskred kan være store naturkatastrofer der menneskeliv går tapt og gård og grunn ødelegges. Et av de største leirskredene i moderne tid inntraff i Verdal 19. mai 1893. Hele 55 millioner kubikkmeter leire skled ut, 100 bruk ble berørt og 116 mennesker omkom. Et mindre, men allikevel stort leirskred som kostet et menneskeliv fant sted i Rissa 28. april 1978 (et areal på 0,33 km² ble berørt, 5–6 millioner m³ masse skled ut) (http://www.geoportalen.no/geofarer/rissa1760/). Siden Rissaskredet fant sted innerst i ei havbukt, oppsto en mindre tsunami som skadet hus 4 km unna skredstedet. Rissaskredet er det største leirskredet i Norge etter 1900, og er særlig kjent fordi deler av skredforløpet ble filmet (http://www.ngi.no/no/Fagomrader/Jord-og-fjellskred/). Leirskred (leirfall) er knyttet til landformenheten leirslette. Leirslettene er for det meste oppdyrket. De fleste leirskredgropene blir bakkeplanert og dyrket opp kort tid etter at skred har gått. Gamle leirskredgroper kan derfor være vanskelig å identifisere, både fra lufta og fra bakken.

–PT Protalus. Materiale som faller ned på permanente snøfonner og raser eller siger videre nedover snøoverflata, samles ofte i nedkanten av snøfonna som en rygg eller haug og danner en protalus. Protalus kan være vanskelig å skille fra morenerygger.

–SV Snørasvoll. Snøras er en viktig forstyrrelsesfaktor med sterk effekt på artssammensetningen (beskrives av den lokale komplekse miljøvariabelen rasutsatthet (RU). Når snørasintensiteten er høy, utvikles en snørasmark som tilordnes (T16) Rasmarkhei- og eng. I fjellsider der det ofte går snøras oppstår snørasbaner som i hvert fall vinterstid kan være lett synlige i landskapet. Vanligvis framstår imidlertid ikke snørasbaner som distinkte landformer til tross for at snøen kan føre med seg en del jord og stein på sin vei nedover fjellsidene. Der snøras treffer vann i form av grunne innsjøer eller elver kan bevegelsesenergien resultere i en sjokkbølge («mini-tsunami») som kaster opp en rygg av stein, en snørasvoll, på motsatt side av vannet.

–TA Talus. Under bratte fjellsider der det stadig går steinsprang og mindre ras, vil det over tid bygge seg opp en ras-ur eller talus. Innenfor en talus kan rasaktiviteten variere mye, både i rom og tid, og styrtgradering (variasjon i bevegelsesenergi mellom materiale av ulike kornstørrelser, som gjør at store steiner med størst bevegelsesenergi raser lengst ned under fjellsiden, mens finere materiale stanser lengre oppe) bidrar til sortering av materialet (se NiN[1]AR11for mer utførlig omtale av massebevegelse i skråninger som geomorfologisk prosess). Styrtgradering resulterer i en gradient i dominerende kornstørrelse fra grov sand og/eller grus og/eller småstein (øverst) til dominans av blokker (nederst). Denne variasjonen i kornstørrelse gjenspeiles i artenes fordeling i ura [se beskrivelsene av natursystem-hovedtypene (T13) Rasmark og (T16) Rasmarkhei og -eng). Hvis materiale løsner fra et langstrakt stup, kan det utvikle seg en langstrakt talus i hele stupets lengde. Når en større del av rasmaterialet kanaliseres gjennom et trangt skar, får ura (talusen) tydelig vifteform. Begge formtyper og alle overganger mellom dem er vanlig.

– Med unntak av leirskredgrop og flytjordsvalk, er alle landformenhetene i landformer knyttet til massebevegelse på land (3ML) betinget av generelle massetransportprosesser i skråninger (se NiN[1]AR11). Disse prosessene favoriseres av et fuktig, kjølig og snørikt klima og av høye og bratte dal-, fjord- og fjellsider. Landformenhetene i landformer knyttet til massebevegelse på land (3ML) øker derfor i hyppighet mot et mer oseanisk og snørikt klima og er særlig vanlige i kyst- og fjordstrøk fra Vestlandet og nordover, samt på Svalbard. Talus er relativt vanlig også utenfor dette området på steder med egnet topografi.

– Enkeltforekomstene av landformer knyttet til massebevegelse på land (3ML) har normalt relativt begrenset utstrekning (typisk er fjellsider med noen hundre meters bredde), men taluser under langstrakte stup kan bli flere kilometer lange. Også landformenhetene fjellskredur og leirskredgrop kan bli ganske store.