RU Rasutsatthet

• Innhold
• Basistrinn

RU Rasutsatthet skiller seg fra SU Skredutsatthet hovedsakelig ved at forstyrrelsen er mindre gjennomgripende og normalt ikke medfører omfattende biomassetap. Et ras er et typisk eksempel på en regulerende forstyrrelse, som defineres som «forstyrrelse som ved middels intensitet preger artssammensetningen gjennom relativt hyppige påvirkninger og på en slik måte at hver påvirkning verken forårsaker store endringer i artssammensetningen eller initierer en langvarig suksesjon (med flere års varighet)». RU Rasutsatthet adresserer intensiteten i forstyrrelsen fra ras, og hvordan denne rasforstyrrelsen påvirker artssammensetningen sammenliknet med tilsvarende mark ikke påvirket av ras.

Sannsynligheten for snøras er størst i lange dalsider og under bergvegger. Om høy hyppighet av snøras resulterer i åpen mark eller skogsmark, avhenger av energien som finnes i snøens masse og hastighet. For eksempel vil hyppige snøras med middels høy energi hindre eller bremse utviklingen av busk- og tresjikt, og dermed blir markoverflaten åpen for nykolonisering av arter. Resultatet kan bli åpen eng- eller heipreget vegetasjon, som for eksempel rasmarkeng og rasmarkshei. Disse naturtypene har mange arter felles med semi-naturlig eng og kystlynghei.

Ved moderat raspåvirkning kommer også arter tilpasset moderat forstyrrelse inn, men i takt med at raspåvirkningen blir sterkere skjer det en artsuttynning. Endetrinnet er når marken er så disruptivt raspåvirket at permanente samfunn av flereårige arter ikke kan opprettholdes (RU∙¤). Basert på analyser av generaliserte artslistedata fra fastmarksskogsmark og observasjoner i hovedtypen fjellhei, leside og tundra er rasutsatte områder her bare observerbart forskjellig fra mark ikke utsatt for ras. Disse områdene skal typifiseres som utforminger av fastmarksskogsmark/fjellhei, leside og tundra med observerbart raspreg (RU∙a). Det er først når artssammensetningen avviker betydelig, f.eks. når raspåvirkningen er så sterk at en skogsmark ikke lenger kan opprettholdes, at grensen mellom observertbart raspreg (RU∙a) og litt raspreg (RU∙b) passeres. Rasutsatt skogsmark domineres ofte av andre treslag (dunbjørk, hengebjørk, osp, selje, alm, hassel, eller gråor) enn ikke-rasutsatt skogsmark. Trehøyden avtar med økende forstyrrelsesintensitet. Et areal tresatt med lave, krokete bjørketrær kan være fastmarksskogsmarkas utpost mot litt raspreget mark (RU∙b).

Rasutsatt skogsmark er et viktig levested for hvitryggspetten (Dendrocopos leucotos), som har sin nordeuropeiske hovedutbredelse på Vestlandet, samt for en rekke gammelskogsarter. Det skyldes at en viktig effekt av snørasbetinget forstyrrelse er at tresjiktet periodevis åpnes ved at det skades eller slås ned, og at det tilføres død ved. Sporadiske steinsprang kan lokalt ha samme effekt. En annen art som synes å bli favorisert av snørasbetinget forstyrrelse, er mnemosynesommerfuglen (Parnassius mnemosyne), som i Norsk rødliste for 2021 er vurdert som nær truet (NT). Noen av de viktigste forekomstene til arten i Norge er ras- og skredområder på Nordvestlandet.

Snøras fører ofte med seg mineralmateriale som er «friskt» i den forstand at næringsstoffer som er lett bundet ikke allerede er vasket ut. Finkornet, friskt forvitringsmateriale av bergarter som på stabil, jorddekket mark gir opphav til et surt og kalkfattig jordsmonn, som for eksempel granitt, har pH omkring 6 og gir opphav til en mineralnæringsrik ras- og skredmarksjord.

Kunnskapsbehov: 

Det er uklart hvor mange basistrinn variasjonen i artssammensetningen innenfor rasutsatt mark gir grunnlag for. Dette avhenger av hvor stor variasjonen i artssammensetning mellom endepunktene i gradienten er i natursystem-typen, der RU Rasutsatthet gir opphav til størst variasjon. Det er viktig å presisere at dette gjelder før disruptiv forstyrrelse inntreffer. Det kan nevnes at omfanget av forskjeller i artssammensetning mellom ikke-raspreget mark (RU∙0) og litt raspreget mark (RU∙b) i fastmarksskogsmark er undersøkt tidligere.