Stein- og grusdominerte områder nord for eller høydemessig over sonen med arktisk tundra. På grunn av svært lav temperatursum er vegetasjonsdekket fragmentarisk og vedaktige planter samt arter fra starrfamilien mangler. 

Hovedtypen er preget av grusmark som resultat av frostforvitringsprosesser. Substratet er gjerne dominert av grus og stein, men det finnes også finere kornstørrelser som silt i oppfrysingsflekker. Jorddekke mangler derimot. Forekomster av blokker og berg i dagen er avhengig av stedets bergarter. På forvitringsflater som har opphav i sedimentære bergarter mangler de helt. De er også mindre vanlig når opphavet er kalkbergarter, men når opphavsmaterialet består av hardere bergarter er de vanlige. Uavhengig av opprinnelsesbergarter, legger terrenget i T28 Polarørken til rette for rikelig forekomst av finmateriale. Det er vanlig med frosthevingsfenomener lik dem som gir opphav til T20 Oppfrysingsmark.

De kaldeste polarområdene er skilt fra tundra under begrepet T28 Polarørken, og følger dermed den russiske økologiske tradisjonen. Hovedtypen har viktige zoologiske særtrekk. De nordligste landarealene innen T28 Polarørken-landskapet brukes av isbjørn Ursus maritimus, samt polarrev Vulpes lagopus og ismåke Pagophila eburnea, som har rester av isbjørnens byttedyr som viktig næringskilde.

Sammensetningen av plantearter er også særpreget. Svalbardvalmuen Papaver dahlianum ssp. Polare, polararve Cerastium regelii og polarsildre Saxifraga hyperborea er høyarktisk sirkumpolar, dvs. at de har utbredelsesområdet i de tempererte og/ eller polare områdene rundt Nordpolen. Også T28 Polarørkenens snøarve Cerastium arcticum er en høyarktisk art ulik den som tidligere gikk under samme navn på fastlandet. Det sirkumpolare mønsteret er vanlig blant mange arter på Svalbard, og kommer av at disse har kolonisert Svalbard fra Nord-Grønland eller fra Sibir, trolig først og fremst med vinder over den sammenhengende polarisen. Vegetasjonen i T28 Polarørken er således et høyarktisk sammenhengende kompleks, med artsinventar som deles mellom de aller nordligste delene av Canada og Grønland, på Svalbard og i de nordligste delene av de arktiske øyene i Russland. Biologisk kan derfor T18 Polarørken-områdene ses på som ei «biogeografisk øy» til tross for at de geografisk sett består av mange, til dels sterkt adskilte, områder. Mange plantearter på Svalbard har altså en lignende biogeografisk historie som isbjørnen.

Polarørken nær havnivå. Kinnvika, Svalbard.

Definisjon og avgrensning

Hovedtypen omfatter ikke jorddekt fastmark som defineres ved at den er dannet gjennom frostforvitring (SH∙d) og at det er PF Permafrost  (PF∙a) i marka.

Det er flere typiske strukturtrekk som skiller T28 Polarørken fra T27 Blokkmark. T28 Polarørken forekommer ofte helt ned til havnivå, der hovedtypen utgjør et svært særpreget landskap. Den inneholder store sammenhengende områder med dominans av finere materiale enn i T27 Blokkmark og er knyttet til plant eller tilnærmet plant, terreng (flyer). Her er det langt mindre snømengder enn på fastlandsfjellene og fjellene langs vestkysten av Spitsbergen, og sommerklimaet er mer stabilt enn på T27 Blokkmarker.

Grunntypeinndeling

Hovedtypen er delt inn i tre grunntyper, basert på variasjon innenfor én miljøvariabel:

KA Kalkinnhold: På grunnlag av denne variabelen er hovedtypen delt inn i T28-1 kalkfattig polarørken (KA∙abc), T28-2 intermediær og svakt kalkrik polarørken (KA∙defg), og T28-3 sterkt kalkrik polarørken (KA∙hi).

Variasjon

Det finnes foreløpig ingen kunnskap om miljøvariabler som gir opphav til ytterligere variasjon innenfor hovedtypen.

Kunnskapsbehov

Det bør gjennomføres vegetasjonsøkologiske studier for å forbedre datagrunnlaget for beregning av antall trinn langs Ka Kalkinnhold (gradientlengdeberegning) for hovedtypen.