Praktmuslingkreps Tonnacypris glacialis

Kjennetegn

Det finnes to arter av slekten Tonnacypris i Norge. De er like i form og farge, men kan likevel lett holdes fra hverandre, både fordi størrelsen er tydelig forskjellig og fordi utbredelsen er ulik. G.O. Sars fant Tonnacypris lutaria i enkelte kulturpåvirkede dammer i Oslo (på Ullevål – i dag er Bergsdammen trolig eneste gjenværende mulige habitat i dette området), men denne arten, som med 2,5 mm er uvanlig stor, er ikke gjenfunnet senere. - Den andre arten, Praktmuslingkreps (Tonnacypris glacialis; glacialis= isbre) er med 1,4-1,7 mm tydelig mindre. Fargen er gul med gressgrønne markeringer over ryggen. Buksiden er lysere, av og til nærmest hvit. I sideprofil er skallformen langstrakt, med høyeste punkt på ryggen foran midten, noe som gir profilen et visst fortungt preg (figur 1). Bakover faller rygglinjen gradvis, før den rundes av i en jevn bue. Fra ryggsiden er omrisset regelmessig ovalt, og skallene møtes i en jevn bue i begge ender. Øyeflekken er tydelig og skallet er glatt, men besatt med korte hår. Det er ingen synlig overlapp, verken i front eller bak. Etter preparering er følgende kjennetegn viktige: Uropodene er lange og slanke, og festet bak i tydelige ligamenter. Svømmehårene på klobeinet er korte, og arten er bunnlevende. Hanner er ikke kjent.

Økologi

Hovedutbredelsesområdet er klart arktisk, og praktmuslingkreps antas å være tilpasset smeltevannsdammer med kaldt vann og korte somre, men som likevel er beskyttet mot sterk og langvarig vinterfrost. To av de tre sørnorske lokalitetene er alpine, mens den tredje er et næringsfattig tjern om lag 500 moh (Oppdal sentrum). Arten har en generasjon i året, og klekker fra overvintrende egg om våren, som blir voksne i løpet av sommeren. Eggene er følsomme for frost, men forsøk viser at arten gjennomfører utviklingen i vanntemperaturer helt opp mot 23 °C (Wojtasik 2008).

Utbredelse

G. O. Sars beskrev opprinnelig praktmuslingkreps fra Adventsdalen på Svalbard, og fant den senere også i en dam på Smellror ved Vardø i Øst-Finnmark. Alm (1914) oppga flere lokaliteter på Svalbard for arten, samt Novaja Semlja, Grønland og andre høyarktiske områder. Prøver fra Svalbard innhentet i 2014 viste at den fortsatt er vanlig mange steder på øygruppen, og bekrefter Sars’ oppfatning av praktmuslingkreps som en høyarktisk art (se for øvrig Wojtasik 2008). Nylige søk etter praktmuslingkreps i Lappland har vært resultatløse (Iglikowska og Namiotko 2012). Imidlertid rapporterte allerede Guerney (1914) om et funn av praktmuslingkreps også fra den sørnorske fjellheimen (Honnestadknyken i Surnadal), og Arukwe og Langeland (2013) gjenfant den nylig der. I den nasjonale kartleggiingen ble praktmuslingkreps også påvist i en høyalpin dam i Einunndalen (Folldal) og i en dam i Oppdal. Dette antyder en arktisk og en separat sørnorsk utbredelse, som kanskje har ulike biogeografiske forhistorier (Griffith m.fl. 1998).

Referanser