Kumuslingkreps Heterocypris incongruens (Ramdohr, 1808)

Kumuslingkreps (incongruens = forskjellig formet, variabel) er forholdsvis stor, og som det latinske artsnavnet reflekterer er den noe variabel både i størrelse og form. Lengden varierer fra 1,1 til 1,8 mm, men vanligst er 1,3-1,4 mm. Fargen på skallet er enhetlig gulgrå eller lyst brunhvit (figur 1 og 2). Fra ryggsiden er omrisset svakt ovalt og jevnt buet, men noe mer butt bak enn foran. Fra siden beskriver skallprofilen en nokså jevn bue over ryggen, som gjerne faller brattere bak enn foran. Høyeste punkt ligger noe bak eller midt på ryggen. Venstre skall overlapper svakt både foran og bak. Foran er begge skalldelene forsynt med en gruppe små vortelignende kuler. Ellers er overflatene glatte, og behåringen er beskjeden. Nedre deler av høyre skall er foran og bak forsynt med en rekke små tenner (figur 2). Disse kan være tilspisset eller rundet. Antallet varierer imidlertid, og de er ikke alltid godt utviklet. De to svømmebeinene har lange hår som stikker ut foran. Det er få nye kjennetegn som blir synlige under mikroskopet, men rekker av sagtenner på høyre skall vil være lettere å se, og også gruppen av små vorter foran. Rensebeinets nest ytterste ledd har hår som er fint tannet. Uropoden er lang og slank, og gang-beina er kraftige.

Kumuslingkreps har flere r-selekterte trekk og egenskaper (Rossi m.fl. 2011). Den er tolerant overfor lave oksygenkonsentrasjoner og har som det norske navnet antyder en preferanse for beitemark, for eksempel jordpytter og små dammer på innmark. Også i vannfylte tråkkehull etter kveg og hest kan den etablere tette bestander. Både egg og adulte tåler uttørring. Tetthetene kan raskt bli svært høye, og de samler seg da gjerne i masser langs kanten av dammen (figur 3). Andre typiske habitater er saltpåvirkete regnvannsdammer (rock pools) langs kysten, i episodiske regnvannspytter på fjell og i steinbrudd med leire etter sprengstein, eller i parkdammer i tettsteder og byer. Arten er omnivor og kan leve av både bakterier, mikroplankton og større krepsdyr, som vannlopper. Reproduksjonen er i Norge er partogenetisk og pågår gjennom hele den varme årstiden. Omkring Middelhavet er kjønnet formering vanligere, men hanner er ikke funnet nord for Alpene.

Kumuslingkreps er vanlig på Østlandet og langs kysten av Sørøst-Norge. I fjellet og lenger nord er registreringene færre. Ett funn er gjort på fjellet i Vågå, og i Nord-Norge er den funnet i Storfjord (Troms). Den er hittil ikke funnet vest for vannskillet, og heller ikke i Trøndelag og på Nordlandskysten. Fra Sverige er det eldre rapporter fra Sarek (Ekman 1908). Alm (1914) nevner at arten er funnet nær iskanten på Grønland. Kumuslingkreps er en av de vanligste muslingkrepsene og finnes overalt i Europa der det er egnete habitater. Den er også rapportert fra tropene, der den kan beite ned blågrønnalger i grunne dammer.