Dvergperlemorvinge Boloria improba (Butler, 1877)

26-36 mm.

Vår minste perlemorvinge. Både over- og undersiden av vingene har en kraftig brungrå bestøving som tilslører det vanlige perlemorvinge-mønsteret. Bakvingeundersiden er diffust brungrå i ytre halvdel, mens indre halvdel er mørkere brun med et lysere tverrbånd. Tverrbåndet har to hvitgrå flekker på midten og ytterligere en ved vingens framkant. Bakvingeundersiden fremstår som en diffus utgave av bakvingen til friggs perlemorvinge, men arten kan på grunn av sin beskjedne størrelse og overveiende grå farge ikke forveksles med andre arter.

Sirkumpolar. Nord-Europa, Novaja Semlja, Canada, Alaska og den nordlige delen av Rocky Mountains. Sannsynligvis utbredt i det nordlige Sibir.

Kun kjent fra et fåtall lokaliteter i kommunene Bardu, Målselv, Storfjord og Kåfjord i indre Troms. Svært sjelden.

Larven lever på rynkevier og sannsynligvis også musøre. Den overvintrer to ganger. Før siste overvintring er den svartbrun med svarte rygglinjer, tett behåret og med svartbrune torner. Det svarte hodet har to torner. Puppen henger ikke fritt som hos andre perlemorvinger, men ligger horisontalt mellom løst sammenspunnede blader.

Juli.

På platåer i 500-900 meters høyde der smeltevann renner i mange små bekker mellom tuene. Sommerfuglen er vanskelig å oppdage da den har en kort og svirrende flukt. Den kan minne om en stor flue når den flyr.