Sølvblåvinge Polyommatus amandus (Schneider, 1792)

31-36 mm.

Svært stor art. Hannens vingeoverside er lyseblå med sølvaktig skjær. Hunnen er oftest mørkebrun med blå bestøving ved vingeroten, men hos enkelte er mesteparten av vingeoversiden blåfarget som hos hannen. På bakvingeoversiden kan hunnen ha opptil fire oransje halvmåner ved bakkanten. Undersiden er lyst grå med hvitkantede svarte pletter og en rad oransje pletter langs ytterkanten. De oransje plettene er sterkest utviklet ved bakhjørnet av bakvingen, og er kun svakt utviklet på framvingen. Arten kan lettest forveksles med tiriltungeblåvinge. Denne har imidlertid et par svarte pletter nær vingerota på framvingeundersiden, samt en hvit kile på bakvingeundersiden. Disse trekkene mangler alltid hos sølvblåvinge.

Europa bortsett fra vestlige deler. Nord-Afrika, Tyrkia, Midt-Østen, Kaukasus, og mot øst til Amur.

Lokalt temmelig vanlig på Østlandet nord til Gudbrandsdalen. Noen få enkeltfunn fra Aust-Agder og Vest-Agder.

Larven lever på erteplanter, blant annet fuglevikke og gulflatbelg. Den er grønn med mørkegrønn lyskantet ryggstripe og gul sidestripe, har relativt lange lyse hår og blir totalt 24 mm lang.

Medio juni - juli.

På blomsterrike enger og bakker.