Denne meget karakteristiske og store bia, der hannene har svært lange antenner, finnes spredt på hele Østlandet, gjerne i forbindelse med sandområder. Den er ikke uvanlig og besøker gjerne erteplanter, særlig gulflatbelg. Selv om sansebia er svært karakteristisk, er den ganske anonym og ikke mange har sett denne arten.

Kjennetegn

Arten er umiskjennelig på hannenes ekstremt lange antenner og er den eneste representanten for denne gruppen i Nord-Europa. Dersom vi drar sørover i Europa er dette ei stor artsgruppe med nærmere 80 arter. Hunnen kan minne om ei stor sandbie, men skilles fra disse på den kompakte formen, to submarginalceller og mangel på fovea (matte fordypninger innenfor øynene).

Utbredelse

Arten finnes spredt utbredt på Østlandet både i langs kysten fra Østfold til Vest-Agder (Kristiansand) og litt innover i landet i klimatisk varme områder og er funnet både i Hedmark og indre Telemark.

Biologi

Arten hekker i bakken i tørre sandskråninger mellom spredt gras- og urtevegetasjon. Der graver hunnen en tunnel i sanda hvor den legger sine egg i spesielle larvekammer. Den forer larvene med pollen og nektar slik at de har mat gjennom hele larveutviklingen. De voksne henter pollen og nektar fra erteplanter. Særlig gulflatbelg, Lathyrus pratensis, er en attraktiv plante. Arten flyr fra begynnelsen av juni til litt uti juli. Dersom man stopper opp ved en stor krull men gulflatbelg når blomstringen er på topp, ser man lett de svære hunnene som sanker pollen. Hannene besøker også erteblomster, men er aktive litt tidligere på sommeren enn hunnene. Noen steder kan arten opptre i store kolonier, men det er sjelden å finne så mange om gangen.

Bestandsstatus

Arten ble vurdert som nær truet (NT) i Rødlista 2010. En rekke funn har dukket opp etter 2010, og selv om den kan være lokal, er det lite som tyder på at arten er i tilbakegang. Den ble vurdert til kategori livskraftig (LC) i 2015.