Breforland og snøavsmeltingsområde er områder som har smeltet fram fra isbreer og langvarige snødekke. Dette er arealer som har smeltet fram etter den lille istidens maksimum, det vil for det norske fastlandet si fra ca. 1750, for Svalbard litt seinere. Det som er spesielt med disse områdene, er at breen har skurt bort alt levende materiale og alt jordsmonnet; når breen har trukket seg tilbake finnes bare fjell, stein, grus og litt materiale som er finere enn grus. Alt jordsmonn må bygges opp igjen fra grunnen. Etter hvert som nytt jordsmonn dannes, slår planter og dyr seg etter hvert ned her. Denne prosessen kalles suksesjon.

Kort om hovedtypen

Breforland og snøavsmeltingsområde omfatter fastmarksarealer som har smeltet fram etter lille istids maksimum, det vil for det norske fastlandet si etter ca. 1750, for norske områder i Arktis enda seinere. Fordi dannelsen av et jordsmonn tar mye lengre tid enn 200–300 år, skiller breforland og snøavsmeltingsområde seg fra eldre natursystem-hovedtyper på jorddekt fastmark ved å mangle jordsmonn eller ved at jordsmonnet er tynt og uten tydelige sjikt.

Utfyllende beskrivelse

Norske is- og snøavsmeltingsområder har en helt spesiell historie. På det norske fastlandet startet blottleggingen av mark som tidligere var dekket av breer etter ’lille istids maksimum’ omkring 1750, på Svalbard til dels noe seinere. Dagens breforland (og snøavsmeltingsområder) har altså ligget åpne for primær suksesjon i en periode som er kortere enn 250 år, mens de omkringliggende områdene har vært isfrie minst i omkring tusen år, men oftest betydelig lenger. Innenfor breforland og snøavsmeltingsområde finnes betydelig variasjon i lokale økologiske forhold og organismesamfunn, ikke minst fordi breforland finnes over et stort spenn av bioklimatiske soner (BS). Breforland (Bilde 1–2) utgjør størst arealandel i nordboreale og alpine bioklimatiske soner, men finnes unntaksvis helt ned til sørboreal sone (Bilde 1, 3). Den store regionale variasjonen i hastigheten på økologiske prosesser er, sammen med variasjon i tid siden framsmelting, vesentlige årsaker til variasjon innenfor natursystem-hovedtypen breforland og snøavsmeltingsområde.

Innenfor breforlandet finnes samme kombinasjoner av klimatiske forhold og bergrunn/løsmasser/fuktighetsforhold som på ’gammel mark’ like utenfor breforlandet (der det finnes våtmarker og en rekke ulike typer åpen fastmark samt, i boreale bioklimatiske soner, skogsmark). Likevel skiller breforlandet seg vesentlig fra slik ’gammel mark’ ved å ha et tynt jordsmonn uten velutviklet sjiktning. Dette gjelder både på steder med fastmarks- og med våtmarksliknende utseende. Typisk er jordsmonnet (over eventuell mineraljord) i breforlandet usjiktet og bare noen få cm tjukt, og ofte mangler sjikt med høyt innhold av organisk materiale. Det er uvisst hvor lang tid breforlandet trenger for å utvikle økosystemer som med hensyn til jordsmonns- og andre økosystemegenskaper ikke kan skilles fra fjellhei og tundra, snøleie, fastmarksskogsmark og svak kilde og kildeskogsmark, men sannsynligvis dreier det seg om vesentlig mer enn 250 år. Arealenheter som i dag tilhører breforland og snøavsmeltingsområde vil derfor i overskuelig framtid bevare sine distinkte karaktertrekk som for eksempel mangel på velutviklet jordsmonn, til tross for at vegetasjonstyper med overflatisk likhet med vegetasjonen på tilsvarende arealer utenfor breforlandet kan utvikle seg på mindre enn 250 år (Bilde 8–9). Arealutviklingen over tid (og endringen i arealdekning) for breforland og snøavsmeltingsområde er av spesiell interesse i ei tid med global oppvarming, som indikator på balansen mellom forventet økning både i vinternedbør og sommeravsmelting.

Andre lokale basisøkokliner

Følgende lokale basisøkokliner er inkludert i beskrivelsessystemet for breforland og snøavsmeltingsområde (Fig. 2):

Grunnleggende hevdintensitet (HI) og grunnleggende hevdform (HF), som er inkludert fordi breforland og snøavsmeltingsområde, særlig i lavereliggende strøk, kan ha vært ekstensivt utnyttet til beite- og/eller slåttemark [grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd, i motsetning til trinn 1 ingen påviselig hevd]. For arealenheter preget av hevd, skilles mellom grunnleggende hevdform (HF) trinn Y1 slått og trinn Y2 beite.

Arealutvikling for breforland og snøavsmeltingsområde i Norge

Arealet som dekkes av breforland og snøavsmeltingsområde på det norske fastlandet har økt fra 0 ved slutten av den lille istida (ca. 1750) og fram til i dag. Eksakte arealtall for denne natursystem-hovedtypen i Norge i dag finnes imidlertid ikke. Dersom avsmeltingen forsetter med samme hastighet som de siste årene, vil arealet av breforland og snøavsmeltingsområde fortsette å øke (se også beskrivelsen av snø- og isdekt fastmark).

Kort om grunntypeinndelingen

Breforland og snøavsmeltingsområde deles i ti grunntyper på grunnlag av en kombinasjon av variasjon langs tre økokliner og hovedtypespesifikke kriterier. Til sammen utgjør dette et hovedtypespesifikt inndelingsgrunnlag (Fig. 1).

Valg av økokliner og trinn

Hovedkildene til variasjon innenfor breforland og snøavsmeltingsområde er:

  1. Tid siden blottlegging av marka (primær suksesjon)
  2. Markas egenskaper (forekomst av løsmasser, kornstørrelsesfordeling)
  3. Markfukting

Dette variasjonsspekteret vil i ganske stor grad fanges opp av de tre økoklinene:

  1. Primær suksesjon: primær suksesjon i breforland og på snøavsmeltingsområde (PS–A)
  2. Kornstørrelse (KO)
  3. Vannmetning: vannmetning av marka (VM–A)

Primær suksesjon: primær suksesjon i breforland og på snøavsmeltingsområde (PS–A) har fire trinn, fra trinn A1 naken mark til trinn A4 sein etableringsfase. Denne økoklinen gir en tilfredsstillende inndeling av breforland og snøavsmeltingsområde etter hovedvariasjonsretningen relatert til koloniserings- og etableringsgrad (se Bilde 2, 1, 3 og 8, som illustrerer suksesjonstrinnene). Hastigheten på denne primære suksesjonen varierer sterkt, og er avhengig både av lokale og av regionale forhold. I sør- og mellomboreale bioklimatiske soner kan koloniseringen i breforlandet lokalt gå svært raskt, slik at det allerede etter 30–50 år kan finnes et sluttet vegetasjonsdekke. Stedvis kan det til og med finnes (ung) skog (Bilde 8)! Som vist for eksempel av Fægri (1934), går imidlertid jordsmonnsutviklingen svært langsomt, og selv etter et par hundre års jordsmonnsdannelse mangler antydninger til et podsolprofil (se også Artikkel 27). Artssammensetning (og økosystemprosesser) i breforland og snøavsmeltingsområde er i stor grad styrt av tilsynelatende tilfeldigheter med hensyn til ankomst, kolonisering etc. (Bilde 4–7), slik at også grunntyper i sluttet vegetasjonsfase med skog (’breforland-skog’; [9] sluttet vegetasjonsfase på veldrenert mark med skogsmarksinitialer og [10] sluttet vegetasjonsfase på fuktmark og våtmarksinitialer) skiller seg fra skogsmark utenfor breforlandet i viktige egenskaper. Skogen i breforlandet vil derfor ikke bli betraktet som skogsmark, og skillet mellom åpen mark og skog blir ikke tillagt vekt ved typeinndelingen av breforland og snøavsmeltingsområde.

Dominerende kornstørrelse (KO) varierer for det meste fra trinn 3 dominert av fin sand til trinn 9 (fast) fjell.

Økoklinen vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) gir ingen tilstrekkelig beskrivelse av variasjon relatert til vanntilgang i breforland og snøavsmeltningsområde, fordi hovedtypen ikke bare omfatter paralleller til ordinær fastmark (trinn A1 veldrenert mark og trinn A2 fuktmark), men også mark med overfladisk myr- og/eller kildepreg (Bilde 9), men hvor artssammensetningen består av kloner av relativt få arter, som mer eller mindre vokser rett på berget eller på fuktig stein- eller grusbunn. Det grunne jordsmonnet gjør at våtmarksdefinisjonen ikke tilfredsstilles, og breforland og snøavsmeltningsområde inneholder ikke torvmark. Slik våt mark i breforlandet overskrider grensene for vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn A2 fuktmark, og kan best karakteriseres som ’fuktmark eller våtmarksinitialer’. Dette taler for å dele inn breforland og snøavsmeltningsområde på grunnlag av en kombinasjon av lokale basisøkokliner og et hovedtypespesifikt inndelingsgrunnlag.

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Økoklinene kornstørrelse (KO) og vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) styrer hoveddifferensieringen innen breforland og snøavsmeltingsområde, men har ulik relativ betydning på ulike trinn langs økoklinen primær suksesjon: primær suksesjon i breforland og på snøavsmeltingsområder (PS–A). Innenfor primær suksesjon: primær suksesjon i breforland og på snøavsmeltingsområder (PS–A) trinn A2 koloniseringsfase, er kornstørrelsen direkte bestemmende for hvilke arter som etablerer seg. En tredeling av variasjonsbredden fra kornstørrelse (KO) trinn 3 dominert av fin sand til trinn 9 (fast fjell) synes hensiktsmessig, med grenser lik dem som nyttes i andre hovedtyper der marka består av overveiende minerogene substrater, for eksempel i saltvannssystemer og ferskvannssystemer; trinn 3+4+5 (’mellomfast bløtmarksssubstrat’), trinn 6+7 dominert av middels grus og stein (’finere fastmarkssubstrat’), og 8+9 blokkdominert og fast fjell. Primær suksesjon: primær suksesjon i breforland og på snøavsmeltingsområder (PS–A) trinn A3 etableringsfase kjennetegnes ved at det i hvert fall i noen grad finnes akkumulert finmateriale (eller ved at markfuktingen er sterk nok til å kompensere for dette). På dette stadiet i den primære suksesjonen overtar dermed vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) for kornstørrelse (KO) som viktigste kilde til variasjon i artssammensetning. I etableringsfasen og i trinn A4 sluttet vegetasjonsfase framviser breforlandet stort mangfold av natur med overfladisk likhet med en rekke natursystem-hovedtyper innen våtmark og (geologisk eldre typer av) fastmark. Ekspertgruppa har valgt å dele breforland og snøavsmeltingsområde videre inn på grunnlag av likhet med natursystem-hovedtyper på geologisk eldre mark, i tillegg til at primær suksesjon: primær suksesjon i breforland og på snøavsmeltingsområder (PS–A) og kornstørrelse (KO) inngår i det hovedtypespesifikke inndelingsgrunnlaget (se Artikkel 1: D3f); se Fig. 1.

Regional variasjon

Breforland og snøavsmeltingsområde forutsetter forekomst av snø- og isdekt fastmark, i nåtid eller nær fortid. Breforland og snøavsmeltingsområde finnes på det norske fastlandet først og fremst i bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) trinn A5 lavalpin sone (LA) og A6 mellomalpin sone (MA), og på Svalbard i bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ) og B4 nordarktisk tundrasone (NATZ). Brearmer forekommer imidlertid helt ned i trinn A3 mellomboreal sone (MB), breforland og snøavsmeltingsområde endatil ned i trinn A2 sørboreal sone (SB). Liksom snø- og isdekt fastmark har breforland og snøavsmeltingsområde sitt tyngdepunkt på det norske fastlandet i nedbørrike områder, det vil si i bioklimatiske seksjoner (BH) fra trinn 1 sterkt oseanisk seksjon (O3) til trinn 3 svakt oseanisk seksjon (O1). På Svalbard finnes breforland og snøavsmeltingsområde i alle bioklimatiske seksjoner (BH) fra trinn 1 svakt oseanisk seksjon (O1) til trinn 5 svakt kontinental seksjon (C1). Den regionale variasjonen i artssammensetning i breforland og snøavsmeltingsområde følger den regionale variasjonen i artssammensetning på arealmessig dominerende fastmarksnaturtyper som breforland og snøavsmeltingsområde rekrutterer arter fra (fortrinnsvis fjellhei og tundra, men i noen grad også fastmarksskogsmark, snøleier, åpen myrflate og nakent berg).

Tilstandsøkokliner

Beskrivelsessystemet for tilstandsøkokliner i breforland og snøavsmeltingsområde (Fig. 3) inneholder økoklinene for aktuell bruk [aktuell bruksintensitet (BI) og aktuell bruksform (BF)], mens tilstandsvariasjon relatert til annen menneskepåvirkning [ferdsel med tunge kjøretøy (FK), slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE), og fremmedartsinnslag (FA)] fanges opp av generelle tilstandsvariabler. For aktuell bruksintensitet (BI) er bare trinn 1 ikke i bruk og trinn 2 svært ekstensiv aktuell bruk relevante. Fordi breforland og snøavsmeltingsområde kan bære skog (men ikke tilfredsstiller definisjonen av skogsmark og heller ikke utnyttes i skogbrukssammenheng), er to tilstandsøkokliner som beskriver tresjiktstruktur inkludert i beskrivelsessystemet; tresjiktstetthet (TT) og sjiktning (SJ).

Objektinnhold

Beskrivelsessystemet for breforland og snøavsmeltingsområde inneholder bare objektenheter uten direkte betydning for artsmangfoldet (se Fig. 4), som inngår i det generelle beskrivelsessystemet for fastmarkssystemer. Sannsynligvis vil rotvelt (RV) og død ved [objektgruppa dødvedstatus (DV)] kunne forekomme, men så sporadisk og i så ubetydelige mengder at disse (foreløpig) ikke er inkludert i beskrivelsessystemet for breforland og snøavsmeltingsområde.

Landformvariasjon

Den geomorfologiske utformingen av et breforland er et resultat av breenes erosjon og materialavsetning. Breforland og snøavsmeltingsområde forekommer derfor i tilknytning til grov-skala landformenheter i landformgruppa erosjonsformer knyttet til breer (EB), for eksempel U-dal (EB–1), hengende dal (EB–3) og botn (EB–6). På en noe finere skala, som imidlertid er grovere enn den skalaen som grunntypeinndelingen av breforland og snøavsmeltingsområde adresserer, finnes stor variasjon i fordelingen av ulike avsetningsformer knyttet til breer (AB) og av landformenheten spylerenne (ER–5), som har om lag samme utstrekning som breavsetningsformene. Landformvariasjon er derfor, med unntak for forekomsten av flyttblokk (AB–5) ikke vurdert som direkte relevant for å beskrive variasjon innenfor hovedtypen (Fig. 5). På landskapsnivå er imidlertid forekomsten av disse og andre landformer knyttet til breers aktivitet viktige for landskapsbeskrivelsen.

Dominans

Breforland og snøavsmeltingsområde bærer bare unntaksvis skog, men på grunn av rask isavsmelting, særlig av brearmer som kryper ned under den klimatiske skoggrensa (for eksempel breforlandet foran Nigardsbreen, Jostedal, Luster, Sogn og Fjordane), finnes nå skogbærende arealenheter av breforland og snøavsmeltingsområde. Det generelle beskrivelsessystemet for dominans i skog (Fig. 6) skal derfor benyttes for breforland og snøavsmeltingsområde. Breforland og snøavsmeltingsområde kan bære veksthemmet skog (med trær uten potensiale for å nå en høyde på 5 m), særlig på de aller groveste moreneavsetningene eller øverst oppe mot skoggrensa, men stedvis kan trærne være, eller ha potensiale for å bli, høyere enn 5 m. Hvilken trehøyde som skal legges til grunn for angivelse av dominansutforming innenfor denne hovedtypen må derfor vurderes i hvert enkelt tilfelle.

Bilde 1

Breforland og snøavsmeltingsområde. Bildet viser sørvestsida av breforlandet foran Nigardsbreen (Jostedal, Luster, Sogn og Fjordane), som ligger i sørboreal bioklimatisk sone. Foran i bildet ses mark som smeltet fram like etter 1750 og som fortsatt er i koloniseringsfasen [hører hovedsakelig til grunntype [3] koloniseringsfase på grovere grus- og steindominerte sedimenter]. Oppi lisida ses en trimline, ei linje som skiller det tidligere isdekte arealet (breforland og snøavsmeltingsområde) fra arealer som ikke har vært dekket av is på flere tusen år, som en skarp grense mellom skog og åpen mark.

Bilde 2

Breforland og snøavsmeltingsområde. Skjerdingsdalsbreen , som fortsatt kan ses i bildets overkant (bildet er tatt fra Dalsnibba, Geiranger, Stranda, Møre og Romsdal), har vært i rask tilbaketrekning gjennom ei årrekke (botnen under breen, hvor en liten skavl er synlig på bildet som er fra 2006, står avmerka som bre på kartet utgitt i 1995). Foran i bildet ses ulike morenetrinn. Mesteparten av breforlandet tilhører grunntype [1] naken mark, men stedvis finnes også grunntypegruppe B koloniseringsfase, som en mosaikk mellom grunntyper [2] koloniseringsfase på sand- og finere grusdominerte sedimenter og [3] koloniseringsfase på grovere grus- og steindominerte sedimenter (synlig som grønne flekker).

Bilde 3

Koloniseringsfasen i breforland og snøavsmeltingsområde starter med etablering av kolonier av enkeltarter. Bildet, som er tatt fra den store 1850-morenen i breforlandet nedenfor Nigardsbreen (Jostedal, Luster, Sogn og Fjordane), viser mark som smeltet fram på et tidligere tidspunkt. Vegetasjonen på den grove morenen (som domineres av grov grus og stein) består av en fin mosaikk av nakent uorganisk substrat, flekker dominert av enkeltarter ([3] koloniseringsfase på grovere grus- og steindominerte sedimenter) og noen større områder med sammenhengende vegetasjon ([5] etableringsfase på veldrenert mark).

Bilde 4

Koloniseringsfasen i breforland og snøavsmeltingsområde (bildet er fra breforlandet foran Nigardsbreen, Jostedal, Luster, Sogn og Fjordane) starter med etablering av kolonier av enkeltarter, som for eksempel hestespreng (Cryptogramma crispa).

Bilde 5

Koloniseringsfasen i breforland og snøavsmeltingsområde (bildet er fra breforlandet foran Nigardsbreen, Jostedal, Luster, Sogn og Fjordane) starter med etablering av kolonier av enkeltarter som, etter etableringen, brer seg ut ved klonal (vegetativ) vekst. Bildet viser en stor klon av musøre (Salix herbacea) i [3] koloniseringsfase på grovere grus- og steindominerte sedimenter.

Bilde 6

Koloniseringsfasen i breforland og snøavsmeltingsområde starter med etablering av kolonier av enkeltarter som, etter etableringen, brer seg ut ved klonal (vegetativ) vekst. Ofte vil etablering av én art legge grunnlaget for at andre arter også klarer å etablere seg. På bildet, som er en sesongfuktig utforming av grunntype [3] koloniseringsfase på grovere grus- og steindominerte sedimenter, har fjellsmelle (Silene acaulis) etablert en stor klon i ei pute av gråmoser [heigråmose (Racomitrium lanuginosum) og sandgråmoser (Racomitrium canescens agg.)]. Bildet er fra breforlandet foran Nigardsbreen, Jostedal, Luster, Sogn og Fjordane, og er tatt rett innenfor den store 1875-moreneryggen.

Bilde 7

Breforland og snøavsmeltingsområde [5] etableringsfase på veldrenert mark kjennetegnes ved mer eller mindre sammenhengende vegetasjon dominert av flerårige arter, over et svært tynt humuslag. Bildet er tatt rett innenfor 1750-morenen i breforlandet nedenfor Nigardsbreen (Jostedal, Luster, Sogn og Fjordane). Dominerende karplantearter er røsslyng (Calluna vulgaris) og krekling (Empetrum nigrum).

Bilde 8

Breforland og snøavsmeltingsområde [9] sluttet vegetasjonsfase på veldrenert mark med skogsmarksinitialer kjennetegnes ved sammenhengende vegetasjon og begynnende akkumulering av jord med organisk materiale. Bildet er tatt rett innenfor den store 1875-morenen i breforlandet nedenfor Nigardsbreen (Jostedal, Luster, Sogn og Fjordane). Skogen, som domineres av bjørk og gråor (Alnus incana), kan overflafisk minne om en myrskogsmark eller en fuktmarksutforming av fastmarksskogsmark, men vegetasjonen står rett i fuktig grus og sand og noe jordsmonn finnes knapt. Plasseringen i terrenget (rett innenfor en stor morenerygg) har imidlertid gjort at morenen er rikere på finmateriale og at marka, i hvert fall tidvis, er fuktigere enn områdene omkring. Dette er en vesentlig årsak til den raske etableringen av vegetasjon på dette stedet.

Bilde 9

Sluttet vegetasjonsfase i breforland og snøavsmeltingsområde, grunntype [10] sluttet vegetasjonsfase på fuktmark og våtmarksinitialer, i form av frodig, grunnlendt kildesigspåvirket bjørkeskog med svakt høgstaudeskogspreg innenfor 1930-morenen i breforlandet nedenfor Nigardsbreen (Jostedal, Luster, Sogn og Fjordane). Til tross for overfladisk likhet med kildepåvirket vegetasjon utenfor breforlandet, skiller marka seg ved å mangle torvlag. Torvmosene vokser direkte på morenegrus og fast fjell.