Strandeng og strandsump

Strandeng og strandsump omfatter alle bunn- og marksystemer på løs bunn og mark i fjæresonen, det vil si på substrater med dominerende kornstørrelse < 1/16 mm. I fjæresonen finnes løs bunn først og fremst på steder der vannets bevegelsesenergi er lav (beskyttede steder), der finmateriale akkumuleres eller fine løsmasser forhindres fra å bli vasket bort. Fuktig finmateriale har en tendens til å konsolideres til et substrat som gir godt grunnlag for etablering av vegetasjon og stabile dyresamfunn. Natursystem-hovedtypen strandeng og strandsump spenner over betydelig variasjon, med hensyn til oversvømmingsvarighet (Bilde 1), fuktighetsforhold og salinitet.

Menneskepåvirkning i strandenger; er strandenger naturmark og/eller kulturmark? Strandengenes opprinnelse er omdiskutert. Langs store deler av norskekysten er forekomsten av strandenger helt eller delvis betinget av varig menneskepåvirkning. Spørsmålet om strandenger skal regnes som naturmark eller kulturmark slik disse begrepene er definert i Artikkel 1, er drøftet i Artikel 1: D3d. Der konkluderes at ’fordi strandengene i utgangspunktet oppsto som naturbunn og naturmark og kulturpåvirkning kan ha bidratt til å opprettholde dette natursystemet [Bilde 2] heller enn å forandre det til et kulturbunn- eller marksystem med kvalitativt andre egenskaper, finner vi det logisk å behandle dem som naturmark’. Over tid utvikler strandenger seg til fastmarkssystemer på grunn av landhevning. Intensiteten av kulturpåvirkning bestemmer om strandenger blir naturmark eller kulturmark. Mange strandenger har fått en større utstrekning lokalt, og er kanskje også i noen tilfeller oppstått, som følge av kulturpåvirkning [grunnleggende hevdform (HF) trinn Y1 slått eller Y2 beite]. I de aller fleste (kanskje alle) tilfeller vil det være umulig å avgjøre om en enkelt forekomst har oppstått og/eller er opprettholdt av kulturpåvirkning. Det er betydelig tilstandsvariasjon innenfor strandeng og strandsump.

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 15 – driftvoll (S3) mot stein-, grus- og sandstrand (S6) og strandeng og strandsump (S7)
Avgrensningskommentar 19 – stein-, grus- og sandstrand (S6) mot strandeng og strandsump (S7)

Strandeng og strandsump deles i 13 grunntyper på grunnlag av fire økokliner (Fig. 1):

Oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A)
Marin salinitet (SA)
Primær suksesjon: primær suksesjon i strandsump (fjæresonen) og på eufotisk ferskvannsbunn (PS–E)
Vannmetning: vannmetning av marka (VM–A)

Strandeng og strandsump omfatter hele variasjonsbredden innenfor løst mineralsubstrat og åpen (ikke skogdekt) jorddekt mark i fjæresonen, inkludert bunn og mark med akkumulerte organiske substrater. Variasjonen i artssammensetning innenfor strandeng og strandsump er stor. I motsetning til på grovere mineralsubstrater, er variasjonen i vannets bevegelsesenergi (BE) begrenset til trinn 2 meget svak energi og 3 svak energi, fordi en hovedbetingelse for utvikling av strandeng og strandsump er en positiv massebalanse. Ofte finnes strandeng og strandsump på steder med svært liten helning, men der kan hovedtypen dekke store arealer. Oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A) er, sammen med marin salinitet (SA), viktigste økoklin. Variasjonen langs oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A) spenner fra trinn A2 supralittoral til A8 nedre vannstrand; variasjonen langs marin salinitet (SA) fra trinn 2 brakk med lavt saltinnhold til trinn 6 saltanriket (saltanriking av substratet forekommer på steder der stagnerende saltvann får stå og fordampe [se beskrivelsen av økoklinen marin salinitet (SA) og Bilde 5].

Vannstrand-delen av løs fjæresone-bunn er delt i to på grunnlag av økoklinen primær suksesjon: primær suksesjon i strandsump (fjæresonen) og på eufotisk ferskvannsbunn (PS–E), med trinnene E1 uten etablert helofyttdominert vegetasjon og trinn E2 helofyttbelte (Bilde 3–4). Denne inndelingen er en parallell til inndelingen av eufotisk ferskvannsbløtbunn på grunnlag av økoklinen primær suksesjon: primær suksesjon på løs eufotisk normal saltvannsbunn (PS–D)]. Forekomst eller ikke forekomst av et helofyttbelte er, med hensyn til variasjonen i artssammensetning og artsmangfold, en viktig todeling. Det er fortsatt uklart hvilke miljøfaktorer som avgjør om et helofyttbelte finnes på et gitt sted til en gitt tid [se beskrivelse av økoklinen primær suksesjon (PS)]. Sannsynligvis er mange forstyrrelsesfaktorer viktige. Primær suksesjon: primær suksesjon i strandsump (fjæresonen) og på eufotisk ferskvannsbunn (PS–E) trinn E1 uten helofyttdominert vegetasjon omfatter en rekke ulike dominansutforminger, fra undervannsenger dominert av dvergålegras (Zostera noltii) til reine mudderflater (dvergålegrasenger er truet av utfylling i strandsonen og mudring, og forekommer spredt i tre områder: Oslofjorden, Jæren og Sunnhordland). Det er verd å merke seg at helofyttdominans på landstrand-delen av økoklinen oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A) ikke gir grunnlag for å plassere en arealenhet til primær suksesjon: primær suksesjon i strandsump (fjæresonen) og på eufotisk ferskvannsbunn (PS–E) trinn E2 helofyttbelte. I de fleste tilfeller vil slik natur (typisk eksemplifisert ved mange takrørbelter i fjæresonen, men ikke det som er vist i Bilde 4) være en strandeng i en sein gjengroingstilstand.

Den fjerde økoklinen som er lagt til grunn for inndelingen i grunntyper, er vannmetning: vannmetning av marka (VM–A). Plasseringen til trinn A1 veldrenert mark eller trinn A2 fuktmark bestemmes av omfanget av ferskvannstilsig fra landsiden.

På grunn av at svak helning er typisk for akkumulasjonsstrender, og at karplantevegetasjonen er relativt tydelig sonert langs økoklinen oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A), er denne økoklinen delt i fire samletrinn. Fordi bølgesprut har minimal betydning, kan trinn A2 supralittoralsonen og trinn A3 øvre landstrand slås sammen. Trinn A4 midtre landstrand og trinn A5 nedre landstrand utgjør ofte distinkte soner (Bilde 1). Vannstranda (trinn A6–A8) blir ikke delt videre inn i grunntyper på grunnlag av oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A). Langs økoklinen marin salinitet (SA) enyttes samme todeling (trinn 2+3 og trinn 4+5) som for andre grunntyper innenfor saltvannssystemer og fjæresonesystemer, men tillegg av marin salinitet (SA) trinn 6 saltanriket. Saltanriket mark er begrenset til oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A) trinn A3 øvre landstrand og trinn A4 midtre landstrand. Fordi artssammensetningen på saltanriket mark først og fremst er styrt av de hypersaline forholdene, blir saltanriket mark ikke delt i flere grunntyper. Økoklinen primær suksesjon: primær suksesjon i strandsump (fjæresonen) og på eufotisk ferskvannsbunn (PS–E) er bare relevant for vannstrand [oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A) trinn 6–8] mens økoklinen vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) bare er relevant for oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A) trinn A2 supralittoral og A3 øvre landstrand. På grunn av disse forenklingene, er antallet grunntyper 13 (Fig. 1).

Følgende lokale basisøkokliner inngår i beskrivelsessystemet for strandeng og strandsump (Fig. 2):

Akkumulering av organisk materiale: torvdannelse (AO–A). Torvdannelse kan begynne allerede i øvre del av fjæresonen, særlig på steder der ferskvannstilsig innenfra eduserer jordas saltinnhold [lav marin salinitet (SA)]. Fordi mark som tilfredsstiller alle kriterier på våtmark, men er plassert i supralittoralsonen [oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A) trinn A2 supralittoral], etter definisjonen av fjæresonesystemer (og av våtmarkssystemer) hører til fjæresonesystemene, er akkumulering av organisk materiale: torvdannelse (AO–A) tatt inn som annen lokal basisøkoklin i beskrivelsessystemet for strandeng og strandsump. Det gjør det mulig å skille (grunnlendt) torvmark i fjæresonen fra strandeng og strandsump uten torvdannelse. Begrepet thalassotrof benyttes som betegnelse på saltpåvirket torvmark (Wheeler & Proctor 2000).

Grunnleggende hevdintensitet (HI) og grunnleggende hevdform (HF) er inkludert i beskrivelsessystemet for strandeng og strandsump fordi denne hovedtypen ofte har vært utnyttet til beite eller slått [grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd, i motsetning til trinn 1 ingen påviselig hevd]. Beiting foregår mange steder fortsatt, mens slått av strandenger og annen utmark for det meste opphørte rett etter 2. verdenskrig. For fullstendighetens skyld skal det imidlertid, for arealenheter preget av hevd, skilles mellom grunnleggende hevdform (HF) trinn Y1 slått og Y2 beite.

Bevegelsesenergi (BE) er ikke inkludert i beskrivelsessystemet for strandeng og strandsump. Forekomst av løs fjæresonebunn forutsetter relativt svak bølgepåvirkning. Det er derfor usikkert om variasjon i bevegelsesenergi (BE) forårsaker variasjon i artssammensetning innenfor denne hovedtypen.

Strandeng og strandsump finnes langs kysten av det norske fastlandet fra bioklimatiske soner: boreale og alpine variasjon i områder (BS–A) trinn A1 boreonemoral sone (BN) til trinn 4 nordboreal sone (NB) samt bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk tundra-krattsone (ASHTZ) på nordkysten av Varangerhalvøya (Finnmark). På Svalbard finnes hovedtypen i trinn B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ), kanskje også trinn 4 nordarktisk tundrasone (NATZ). Bioklimatisk seksjonstilhørighet er ikke viktig for artssammensetningen i fjæresonen.

De viktigste tilstandsvariablene i strandeng og strandsump er aktuell bruksintensitet (BI) og aktuell bruksform (BF). For aktuell bruksintensitet (BI) er trinnene 1 ikke i bruk og 2 svært ekstensiv aktuell bruk relevante. Store strandengarealer (særlig i Sør-Norge) forblir åpne i lang tid etter at de gjennom landheving og naturlig suksesjon normalt ville utviklet seg til skogsmark. Mark på aktuell bruksintensitet (BI) trinn 1 ikke i bruk vil, i hvert fall i oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A) trinn A2 supralittoral og A3 øvre landstrand, over tid gro igjen. Denne gjengroingsprosessen kan beskrives som trinn langs tilstandsøkoklinen gjengroingstilstand (GG), men den vil også til dels være en naturlig suksesjonsprosess, drevet av landhevning og naturlig jordsmonnsutvikling. Normalt vil suksesjonen resultere i en skog (og til sist en skogsmark). Skogens tilstandsegenskaper fanges opp av økoklinene tresjiktstetthet (TT) og sjiktning (SJ); tilstandsøkoklinen tresjiktssuksesjonstilstand (TS) nyttes bare for skogsmark. Etter definisjonen vil ikke strandeng og strandsump ha utviklet seg til skogsmark før første tregenerasjonsskifte (se Artikkel 1: D3d). Eventuell tilplanting fanges opp av økoklinen foryngelse (FY).

Fig. 3 viser tilstandsøkokliner som inngår i beskrivelsessystemet for strandeng og strandsump.

Beskrivelsessystemet for strandeng og strandsump inneholder bare objektgrupper uten direkte betydning for artsmangfoldet; se Fig. 4).

Landformvariasjon er ikke direkte relevant, verken for avgrensning av strandeng og strandsump eller for å beskrive variasjon innenfor hovedtypen.

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen, men innenfor denne hovedtypen finnes stor variasjon i dominansforhold i feltsjiktet. Det er aktuelt å beskrive denne variasjonen som dominansutforminger i seinere versjoner av NiN.